DET NYE NASJONALMUSEET Jeg kaller det kunst?

 
 

Det nye Nasjonalmuseet fikk tildelt tomten bak den gamle Vestbanestasjonen i Oslo. Det gamle jernbanebygget med sin lyse farge og myke former, ligger som et smykke foran det langt enklere, men større og mørkere bygget i grå skifer. Grunnsteinen til museet ble lagt ned allerede i 2016, så vi har ventet lenge på dette.

Det har vært snakket om at bygget er en stor, grå, steinblokk, eller et uinntagelig fort, dystert og mørkt.  Men jo nærmere jeg kommer bygget, jo lysere og lettere ser det ut, syns jeg. Skiferen i veggene er vakker.

 

Arkitekten er Klaus Schuwerk. Det er vel kjent at det har vært uenigheter mellom arkitekten og Nasjonalmuseet. Han har laget en liste over løsninger som han ikke stiller seg bak. Det kunne vært interessant å se hvordan museet hadde blitt, om de hadde gitt arkitekten ansvar for all innredning også. Jeg reagerte på noen av benkene i utstillingssalene. Som regel er slike benker veldig enkle og nøytrale. Her har mange benker fått flere farger og materialer og ulike former. De gjør så mye av seg at de forstyrrer! Man lurer på om det er en del av utstillingen.

Foto: Nasjonalmuseet/ Annar Bjørgli

Som dere forstår, føler jeg et behov for å forsvare arkitekten litt.

Lørdag 11. juni 2022 var endelig dagen kommet for åpning av dette omtalte og både etterlengtede og omstridte bygget.

Åpningen ble holdt utendørs i rommet mellom museet og gamle Vestbanen. Åpningen var gratis og for alle som fikk plass. Den ble dessuten overført direkte på verdensveven. Og som seg hør og bør var det dronning Sonja som klippet snoren.

Inngangsbillettene var også gratis denne åpningshelgen, men man måtte være raskt ute. Vi fikk billetter til lørdag kl 16.00 og kunne være så lenge vi ville. 

Endelig var vi inne i Det nye Nasjonalmuseet. Vi ble møtt av hyggelige og hjelpsomme vakter i foajeen. Atmosfæren føltes lett, ingen hard akustikk.

Det første kunstverket som møtte oss var et teppe av reinsdyrskaller med kulehull i pannen.  Kunstneren er Máret Ánne Sara. Pile o’ Sápmi Supreme, heter det.

Det var et sterkt møte som gir løfter om stor kunst i museet. I dette innlegget konsenterer jeg meg om samtidskunsten som ikke er innkjøpt av Nasjonalmuseet og som presenteres i Lyshallen fram til 11. september.

Vi var først og fremst kommet for å se Alt Går Bra sin utstilling Den Norske Idealstaten.

Gratulerer til kunstnerne Agnes Nedregård og Branko Boero Imwinkelried som utgjør Alt Går Bra

Våpenskjoldene hadde fått en fin plassering som en del av samtidskunstutstillingen "Jeg kaller det kunst" i den store Lyshallen på toppen av museet. Det var satt opp en skillevegg for å vise alle de 30 våpenskjoldene på hver side av en slags korridor. Utformingen av våpenskjoldene er blitt til etter samtaler med mennesker over flere år om deres bilde av Den Norske Idealstaten. (Navnet på prosjektet er inspirert av Platons Idé om Idealstaten).  Skjoldene er utformet etter heraldiske regler, med symboler med bestemt betydning og en begrenset fargepalett, der fargene også har forskjellig betydning, - men også med en dose kunstnerisk frihet til å tolke folks idéer og tanker om Idealstaten.

Møter 1 - 3

 

Nasjonalmuseet har utstyrt mange av kunstverkene med QR-koder som gir tilgang til mer informasjon.

Lyshallen var fylt opp av kunst i alle former, teknikker, materaler og veldig ulik kvalitet, må det være lov å si. Da er det fint å lese kritikken i Bergen Tidende av Renate Rivedal som skriver: Men utstillinga i Lyshallen har også sine perler, som kunstnargruppa «Alt går bra» som reiser gjennom Noreg og stiller spørsmål om kva kvar enkelt ynskjer seg i ein idealstat. 

Jeg viser dere en ørliten brøkdel av det som kan ses i Lyshallen fram til 11. september.

Bak korridoren med våpenskjold henger Arne Rygg sine underfundige skilt som jeg likte.

Det var en uendelighet av kunst å stoppe opp ved. Jeg fikk prøve en helt annerledes harpe, bl.a. 

Harpen hadde Mor Efrony laget av enkle materialer. Og da jeg la øret til stammen, kunne jeg høre vakre toner bare ved å berøre strengene.

Saksumdal, en liten dal i Lillehammer kommune hvor jeg bodde i tidlig barndom, er også representert! Hvem skulle tro jeg skulle møte igjen min barndoms dal på Nasjonalmusset?! 

Saksumdal tempel får en ekstra dimensjon ved at riksvåpenet fra et annet arbeid kan ses gjennom vinduet.

Borgny Svalastog, som jeg skrev om fra Maihaugen i fjor, har fått en stor plass midt på gulvet i Lyshallen med installasjonen Draumkvedet.

Her oppfordres publikum til å brodere selv. Jeg kunne ikke se at noen hadde prøvd seg på det enda. Håper noen tør!

En som tør brodere, og som imponerer stort, er Ragnhild Arneberg! 

For et imponerende arbeid! Broderiet strakte seg metervis bortover lyshallen og vakte oppmerksomhet hos publikum. Det var så deilig å se slik kvalitet og kunsthåndverk på sitt beste blant alt det forskjellige vi ble presentert for her i Lyshallen.

Når jeg snakker med kunstnere og diskuterer denne utstillingen, slår det meg at norske kunstnere kanskje er for beskjedne. Noen ble invitert til å stille ut her, slik som Alt Går Bra ble for flere år siden. Men man kunne også sende inn søknader om å komme med. Vær frimodig, kunstnere! Jeg kjenner mange som kunne ha vært med på å heve standarden på denne utstillingen. 

"Jeg kaller det kunst" består også av en digital del. Og det skjer ting i Lyshallen. Alt Går Bra har invitert forskjellige kjendiser til å snakke om sine tanker rundt den ideelle staten. Programmet er myntet på ungdommen som skal forme vårt framtidige samfunn. Tirsdag 21. juni kommer Helsesista. Onsdag 22. juni kommer Bygdeungdomslaget. Torsdag 23. juni kommer Noobwork og tirsdag 28. juni kommer Abal Aden. Se lenkene for gratis billetter.

Og enda har jeg ikke nevnt de faste utstillingene! Ta turen om du kan!

Nasjonalmuseets egen digitale omvisning. Den er verdt å se!