FARSDAG, ET MINNE

 

Far

Jeg gikk i første klasse. Jeg skulle få være med i bursdagsselskap til klassevenninna mi. Vi var bare tre jenter i klassa. Anna som hadde bursdag og fylte åtte år, bodde i den andre enden av dalen. Vi tre klassevenninnene skulle gå sammen hjem til henne etter skolen, og så skulle jeg ta bussen hjem om ettermddagen, det var for langt å gå. Skolen lå midt i mellom oss. 

Om morgenen la mor  en femogtjueøring i pennalet i sekken min. Det var penger til bussen hjem.    

- Pass godt på den, sa hun. Gå fra bursdagsselskapet i god tid så du er sikker på at du rekker bussen.

Hva jeg hadde med i gave til Anna, husker jeg ikke. Vi fikk kanskje smørbrød og kakao, eller kanskje bløtkake og brus med hull i korken. Mor til Anna passa klokka for meg. Jeg var den eneste som hadde så lang vei at jeg måtte ta bussen hjem. Jeg var nervøs og spent og tenkte på det i hele burdagsselsapet. Jeg hadde aldri tatt bussen aleine før. Da mor til Anna sa at det var på tide å gå, var bursdagsselskapet slutt. Jeg tok femogtjueøringen ut av pennalet og putta den i votten så den var klar. Anna, storebroren og storesøstra hennes og Eldbjørg, som var den andre jenta i klassa, fulgte meg ned til veien. Eldbjørg hadde bare et lite stykke å gå hjem. 

Vi stod i veikanten og venta på bussen ei god stund. Ingen buss kom. Tenk om vi hadde kommet for seint! Tenk om bussen hadde kjørt! Jeg kjente den kalde tjuefemøringen mot den svette handa mi inni votten. Jeg kunne ikke ta av meg votten, da kunne pengen dette ut. Tenk om pengen datt ut og forsvant i snøen!

Der kom bussen. Jeg rakte ut handa, slik mor hadde sagt at jeg skulle gjøre. Bussen stansa og døra foran åpna seg. Det var Emil som kjørte bussen, han kjente jeg. Det var alltid Emil som kjørte bussen. Jeg hadde kjørt buss mange ganger før, både sammen med søskena mine og med mor og far, men aldri aleine.

Det satt en mann på motorkassa og snakka med Emil. Det satt nesten støtt en mann på motorkassa og snakka med Emil mens han kjørte bussen, sjøl om det stod et skilt der om at det ikke var lov å forstyrre føreren. På et anna skilt stod det at det ikke var lov å sitte på motorkassa. Likevel satt det neste alltid noen der.

I det jeg kom inn i  bussen,  så jeg far sitte i bussen, et par seterader borte. Far! Det var et ledig sete ved siden av han. Jeg trengte ikke sitte ved siden av noen fremmede og snakke voksent med dem. Jeg trengte ikke være redd for at jeg ikke skulle greie å gå av på riktig sted. Alt var plutselig trygt. Far visste når han skulle gå av bussen. Jeg trengte ikke være nervøs lenger. Jeg skyndte meg bort og satte meg ved siden av far. Jeg følte meg redda. Far var på vei hjem fra arbeid i byen. Han tok alltid bussen hjem. Det gikk en buss fra dalen til byen om morgenen, og en hjem fra byen til dalen etter arbeidstid..

Da vi hadde gått av bussen og jeg tok far i handa på vei opp gardsveien til oss, kjente jeg tjuefemøringen i votten min. Busspengen min! Jeg hadde ikke betalt for bussturen!

- Betalte du for meg på bussen, far?

- Nei, svarte far. Jeg visste ikke at du skulle komme. Fikk du ikke med deg busspenger av mor? 

Jo det hadde jeg jo! Jeg kjente pengen i handa. Men far betalte jo alltid for meg. Jeg glemte alt da jeg så far på bussen. Nå hadde jeg kjørt buss ulovlig! Det var det samme som å stjele! Jeg ble kald i magen. Jeg tok av meg votten og så på den blanke tjuefemøringen i handa mi. Jeg strakte fram handa med pengen mot far.

- Kan du betale til Emil for meg når du tar bussen til arbeid i morgen? spurte jeg.

- Ja, det kan jeg gjøre, da er nok det i orden, forsikret far meg om.

Så vidt jeg vet er dette den eneste gangen jeg i mitt sytti-årige liv har sneket på bussen. Heldigvis redda far meg!

BRUKSKUNST I GENERASJONER

Hva betyr "brukskunst"? googler jeg, og får svar på Nasjonalmuseets sider: «brukbare og kunstnerisk vakre gjenstander». Begrepet fikk etter hvert en negativ klang og brukes ikke om dagens kunsthåndverk, leser jeg. Men i positiv tolkning av begrepet, syns jeg det passer godt på det jeg skal vise på bloggen i dag, nemlig gamle håndlagede bruksgjenstander med vakker utforming og sirlige initialer skåret inn med kniv.

 

Vet du hva dette kan være? Har du sett en sånn liten ting før? Den er bare noen centimeter lang og det som stikker ut til venstre er en skarp kniv! Sett fra den ene siden, ser vi at den har et lite skyvelokk. Sett fra den andre siden, ser vi at den mangler ei fjær som skulle være i den avlange åpningen. Fjæra skulle få kniven til å hogge som ei øks. Men hva skulle den hogge?

Kniven skulle hogge hull i blodåra til en som ikke følte seg helt i form!

Gammelt bilde av årelating

 

Dette er en sneppert, et redskap til å lage hull på blodårer, så man kunne årelate folk. Årelating, å tappe blod, var brukt som behandling av alle typer sykdommer og lidelser, sikkert med tanke på at kroppen ville lage nytt, friskt blod og dermed helbrede seg selv. Vi forstår at dette var et verdifullt, lite redskap å ha i hjemmet langt fra lege og sykehus.

Denne snepperten befinner seg på Nesjegjerdet, småbruket hvor min mor ble født og vokste opp. Det var min eneste gjenlevende onkel, Knut, og kona Alice, som viste oss denne artige tingen da vi var på besøk i sommer.  Jeg kan ikke huske å ha sett den før. Den ligger i et fint utskåret treskrin, akkurat tilpasset dette verdifulle, medisinske utstyret som sikkert i sin helhet er hjemmelaget.

Initialene og årstallet som sirlig er risset inn på siden av etuiet, forteller at den er gammel. AKSH 1803 står det. Akkurat hvem denne A var, er vi ikke sikre på. Men kanskje står de siste bokstavene for KnutSøn Horsgård? Horsgård var navnet på første bruker på Nesjegjerdet, han tok senere navnet Nesje.

Det er nesten som et lite gårdsmuseum på Nesjegjerdet, der fine, gamle gjenstander som har vært i bruk i arbeidet på gården er tatt vare på.

Se bare på denne vakre, gamle riva som onkel Knut viser fram her:

Nydelig forseggjort og til og med delvis blåmalt. Ser vi nærmere etter, ser vi snirklete initialer og årstall også på arbeidsredskapet:

Initialene er nesten utvisket, men årstallet 1827 er tydelig. I 1827 ble min tipp-tipp-oldefar, Johan Knutsen Nesje, født på Nesjegjerdet. Faren, som var bruker på den tiden, het Knut Larsen Skjegstad Nesje. Han kom til Nesjegjerdet for å gifte seg med odelsjenta Marit Johnsdatter Nesje i 1826. Kanskje er det Knut Skjegstad som har laget den vakre riva?

Og se på denne gamle spaden, så vakker i all sin enkelhet. Ser vi nærmere på den, ser vi at også den er utstyrt med sirlig skåret initialer og årstall:

IKSN 1868 står det på den håndlagede spaden gjort i ett stykke tre. Initialene passer med før nevnte Johan Knutsen Nesje. Han døde tre år senere, bare 44 år gammel. Etter Johan overtok sønnen Knut (1857 - 1917), før hans sønn igjen, min bestefar John (1887 - 1973).

Etter bestefar John finnes ei eldgammel skje laget av bein:

Denne skea har ingen initialer eller årstall. Skeer av bein er brukt i århundrer. Vi vet ikke hvor gammel den er. Men jeg husker at bestefar spiste suppe med den. Bestefar var skjelvhendt. Det var med stor spenning vi barnebarna så på at bestefar åt suppe med beinskjea med skjelvende hånd. Hvor mye suppe  var det igjen på skjea i det den traff munnen til bestefar?

Etter denne rekken med Knut, Johan, Knut og John, var det vel ikke så rart at odelsgutten som ble født på Nesjegjerdet i 1928 fikk navnet Knut.

Onkel Knut har bodd på Nesjegjerdet all sin dag. Han så ikke småbruket som en levevei, leide bort jorda og utdannet seg til snekker. Han har fortsatt tradisjonen med å skape vakre ting med hendene. Han arbeider i verkstedet sitt hver dag. Da vi var på besøk i sommer viste han oss rundt og demonstrerte både kappsag og dreiemaskin. Til tross for høy alder og arvelig håndskjelving, tryller han fram de skjønneste skatter! Her demonstrerer han tredreiemaskina for mannen min:

Og her er noen av de fine tingene han lager og som vi var så heldige å få i gave:

De minste skrinene med lokk som passer perfekt er bare noen centimeter store. Det er jammen godt gjort av en gammel mann med skjelvende hender! Tusen takk, onkel Knut!

Dette kaller jeg brukskunst!

GRATULERER MED POTETDAGEN!

 Jeg fant akkurat ut at det er Den Norske Potetdagen i dag! Gratulerer til alle potetelskere! 

Poteten har reddet mange fra hungersnød. Jeg elsker melne poteter. Jeg syns det er på sin plass å hedre denne delikatessen. Det vil jeg gjøre, nå på tampen av dagen, ved å dele et gammelt innlegg. Så håper jeg det ikke blir lenge til det kommer et nytt innlegg herfra, det har vært litt tregt i det siste.

POTETFERIE

"Unna unger! Nå kjæm Svarten!" ropte de voksne. Svarten kom i fin fart mellom potetfårene med opptakeren bak seg. Den kastet en sky av jord og poteter bortover jordet. Det gjaldt å ikke bli truffet, men også å være raskt frampå med det samme han var forbi for å plukke opp alle potetene før han kom tilbake i neste får.

De potetene vi ikke rakk å plukke før Svarten brøytet opp neste får, risikerte vi at han tråkket istykker.

Potetplukking var tungt for ryggen.

På småbruket hvor jeg vokste opp, kom naboene og hjalp til. 
Folk gikk på omgang til brukene i bygda til alle hadde fått opp potetene. Hesten eller hestene gikk også på omgang. 
Jeg husker bare at vi brukte Svarten, åkeren vår var ikke så stor. 
Det var liv og røre i onnene på småbruket. Folk lå strødd i middagskvilen. Med en busserull eller genser til hodepute, lå de og hvilte utover marka, oppå låvebrua og på kjøkkengolvet. Det var behov for å strekke på ryggen for både store og små.

Alle var med på potetåkeren, små og store.

Her ser vi tydelig "gaflene" som er festet på et hjul som går rundt og kaster jord og poteter bortover jordet når hesten går framover.

I min barndom og ungdom hadde vi ikke høstferie. 
Vi hadde "potetferie". Det var bruk for alle arbeidsføre i alle aldere for å få potetene i hus i potetonna.
Denne uka er det høstferie her i Bergen. Østlandet gjorde seg ferdig forrige uke. Men hvor mange er det som har plukket poteter i ferien?

Alle bildene er hentet fra Digitalt Museum

SLEKTSTREFF!

 

"Sommer og 17 år" mener jeg var tittelen på ei ungdomsbok som søstera mi fikk for mange år siden. 17 år skal visst være den optimale romantiske alder om sommeren. 

I sommer passerte jeg den magiske 70-årsgrensen! Det er jo en mental grense, inni meg kan jeg føle meg som både 7 og 17 innimellom.

Det ble feiring og kake :)

Vi hadde planlagt slektstreff for etterkommerne etter Tor f.1923 og Anna f.1924 i lang tid. Slektstreffet skulle starte på storebror Magnar sin 75 årsdag. Magnar og jeg skulle feire sammen, hadde vi planlagt. Jeg hadde bursdag noen dager tidligere. Men slik gikk det ikke, som jeg har skrevet om. Magnar er borte og jeg måtte stå der alene mens bursdagssangen ble sunget.

Slektstreff ble det likevel. Til tross for at noen ikke kunne komme, av ulike grunner, var vi 40 store og små fra 77 år til tre uker gamle samlet til et fantastisk slektstreff. En familieleir var det på leirstedet Stenbekk utenfor Sarpsborg.

 

Stenbekk har fine områder for lek og utfoldelse.

Bror Toralf kjente til dette stedet hvor vi fikk overnatting, måltider og rikelig tumleplass for alle fra fredag til søndag. Den nylig pensjonerte ungdomsskolelæreren hadde fordelt oppgaver som engasjerte alle i leker, spill og konkurranser. 

Lørdagskvelden laget datteren min, Renate, bokbad der hun intervjuet meg om slektsboka jeg har skrevet.

Barnebarnet mitt, Birk, hadde skrevet ut et stort slektstre som alle kunne studere og få med seg hjem. Det navnet som går igjen oftest er Anna/Anne og det mest originale fornavnet i slekta er Baltzer.

Her er Anna og Tor i midten med slekt langt bakover og ned til 15 oldebarn.

Heldigvis var Magnar sin framføring av Terje Vigen, alle 43 vers utenat, spilt inn så vi fikk se den.

Det er fint å ha ei stor slekt. Det er ikke så ofte vi møtes alle. Vi bor spredt i inn- og utland.  

En ting har vi ihvertfall felles, vi liker å leke! Og det fikk vi gjøre i sommer.

FIRE BRØDRE HAR JEG HATT

Sommeren har gått. Jeg skulle ha blogget om sommeren. Om slektstreff og familiebesøk. 

Om 70 årsfeiring, bunadsbrodering og kunstopplevelser. 

Men det har stoppet opp for meg.

I stedet må jeg skrive om brødrene mine. 

Fire brødre har jeg hatt. Nå har jeg bare en igjen. Han heter Toralf og er en skatt. Men de brødrene jeg har mistet var også skatter.

John Kåre som konfirmant i 1956

John Kåre ble født i 1942 og var sønn av Tor og Gudrun. Tor og Gudrun ble aldri et par. Vår felles far, Tor, var 19 år. Gudrun var 21. John Kåre vokste opp hos sin mor sammen med hennes foreldre i hennes barndomshjem. 

Vi som ble Tors barn i ekteskapet med Anna, visste ikke om eldstebroren vår før på fars dødsleie i 1991.  Da hadde kreften allerede tatt tak i broren vår. Heldigvis var han frisk lenge nok til at vi fikk møtes og bli kjent med hverandre. Han døde i 2006, bare 64 år gammel.

Men eldstebroren vår og yngstebroren vår møttes aldri. 

Yngstebroren vår, Johan, hadde fylt 66 år i går, hvis han hadde fått leve. Han ble født i 1958 og døde allerede i 1980. Han hadde en medfødt sykdom.

På trappa i vår barndoms dal. Johan greide ikke sitte stille for fotografen. Jeg sitter skjult bak han mellom søskena mine.

Lærerinna vår på Saksheim skule, Margit Hagen t.v.

 I 1960 døde farfaren vår, og fars mor, som vi kalte Besta, ble enke. Da reiste hun rundt og besøkte alle de åtte barna sine. 

På bildet over er lærerinna vår, Margit Hagen på besøk. Hun står helt t.v. Jeg sitter foran henne, ved siden av mor med lillesøster, Anne-Toril på fanget. Videre Besta, Karen, med lillebror, Johan, på fanget. Toralf bøyer hodet ved siden av Kristin. Bak mor, storebror Magnar, far og storesøster Asbjørg.

Her står storebror Magnar og lillebror Johan sammen med hesten "Brona" på småbruket hvor vi bodde de første barneåra. 

Nå er begge borte. Vi skulle feire Magnar sin 75 årsdag i sommer. Men da var han ikke blant oss levende lenger.

Diktet "Vi er sju"  leste vår søster i Magnar sin begravelse. Vi var sju søsken som vokste opp sammen, uvitende om eldstebroren vår. 

Nå hviler storebror og lillebror i samme grav på kirkegården ved Lillehammer kirke. 

Alle brødrene er elsket og savnet.

"Blomster gule, hvite, blå" ... og flere farger og!

 

Forglemmegei

Verden går sin skjeve gang, - med dårlige nyheter både fra fjern og nær. Forglemmegei som dekket et helt felt i botanisk hage på Milde, får stå til minne om alle som mister livet i de forferdelige krigene som raser i verden for tiden. 

Men navnet og den blå fargen minner meg også om storebroren jeg mistet i vår.

Samtidig med at bombene faller over andre, eksploderer naturen rundt oss her med sol og varme og blomstring i alle regnbuens farger. Det gjør godt for oss som er trygge. Og regnbygene de siste dagene har gjort naturen her vest godt. Ingen styrtbyger eller lyn og torden her.

Vi hadde besøk på lørdag og tok en tur til Arboretet og botanisk hage på Milde utenfor Bergen. Jeg har skrevet om dette stedet tidligere.

Arboretet har en stor samling av rhododendron i alle former, fasonger og farger. Noen var ferdigblomstret, noen står i knopp og mange står i fullt flor.

Her kommer noen bilder:

Solen smilte til oss mellom furukronene.

 

 

I skogbunnen stod rhododendron i blomstring med røde, oransje, gule og hvite og fiolette blomster.

 

Klokkeformede, hvite blomster

Blondeaktige lysrosa blomster

Langs veien står det også rhododendron i sprakende farger.

 

Det er slektninger i rhododendron- og asalea-familien som gjør mest av seg på denne tiden av året. Disse nærmest kunne ved første øyekast se ut som store pinseliljer.

Så kraftig gule rhododendron er ikke et vanlig syn i byens hager og parker.

 

Disse i rosa og fiolett er mer vanlig å se. Det bugner av blomster på dem og buskene er store som trær og de finnes i mengdevis.

I det koselige "Blondehuset" er det vafler og kaffe å få. Godt med litt påfyll når man har trasket langt og lenge.

Denne plaketten forteller at det var daværende kronprins Harald som i mai 1971 plantet en eik som starten på det hele i den gang Fana kommune.

 Det er mange spennende vekster i Arboretet. 

Denne gangen var det rhododendron vi kom for å se. 

Og de skuffet oss ikke!

ADJØ KJÆRE BROR

 

En mild vårdag, mens hvitveis og blåveis stakk sine smilende hoder opp gjennom vissent løv og sevja steg i bjørk og selje, trakk min bror pusten for siste gang.

Alt gikk så fort. Vi hadde ventet på en operasjon som skulle gjøre ham frisk, - trodde vi. 

Sånn ble det ikke. 

Nå har alt stoppet opp.

 Hvitveisen bøyer hodene i sorg og vannet har stoppet midt i bruset i vårbekkene.

 

Vi må ta inn over oss og bearbeide det som har hendt. Det er ufattelig at han er borte.

Magnar var storebroren min. Den store, trygge. Han visste så mye. Jeg brukte han som konsulent mens jeg skrev Festskriftet til familiefeiringen vi skal ha i sommer. Da er det mange jubileer. Blant annet skulle vi feire Magnar sin 75 årsdag.

Jeg spurte Magnar: "Hvordan var det nå igjen? Når skjedde dette? Hvor er dette bildet fra?" osv. 

Plutselig en dag fikk jeg ikke svar på spørsmålene mine.

Magnar var så levende. Hvordan kan han være død?

Magnar var fem år eldre enn meg. Han kunne tegne. Han tegnet Holmenkollbakken med en hopper i fin stil, skiene samlet, armene ned langs siden, stappfullt av publikum langs unnarennet. 

Og han fuglte med på skøyteløp.Hvert år fikk han Skøyteboka til jul av oss søsken. Der noterte han rundetider. Hvis han måtte på do midt i 10000-meteren måtte en av oss andre notere rundetidene. Han måtte ha full oversikt.

En gang fulgte Magnar meg til byen da jeg skulle til skoletannlegen. Etterpå gikk vi til Sportsplassen og så på Per Ivar Moe og de andre som trente på isen. Det var en stor opplevelse!

Magnar hadde en rattkjelke. Var jeg heldig, fikk jeg sitte på nedover den islagte tømmerveien. Da gjalt det å holde seg godt fast! Det gikk så gnistene sprutet hvis vi kom nedi en stein. Rattkjelken het "Fantomet". Navnet svei Magnar inn ved hjelp av et forstørrelsesglass og solskinn. Alt han kunne! Jeg var full av beundring!

Og nå sist, etter at han ble pensjonist, lærte Magnar seg alle de 43 versene av Terje Vigen utenat. Han framførte dem med stor innlevelse og skuespillerkunst.

En stor trøst er at Magnar døde lykkelig. Han hadde kjæreste, barn og barnebarn som beriket livet hans og ga ham mange gode opplevelser. Og han slapp å være syk lenge. Det er det positive og alt vi har å være takknemlig for vi fokuserer på nå.

Takk kjære Magnar!

Hilsen Jorun

Søskentreff sommeren 2023. Fra venstre: Magnar, Asbjørg, Kristin, Jorun, Toralf, Anne-Toril.

KVINNELIV, GJENBRUK, OMSØM OG LIKESTILLING

 Gratulerer med kvinnedagen, alle kvinner! 

Hadde det ikke vært for kvinnene hadde ingen av oss vært til!

I år er det 100 år siden min mor ble født. For å feire henne og far som gav meg og mine søsken og dermed våre etterkommere livet, har jeg i det siste arbeidet med å pusle sammen historien om ders liv for å hylle dem i et festskrift. Nå er manus levert til trykking.

I disse dager blir vi utfordret til ikke å kjøpe mer enn fem nye plagg pr. år. Det er ikke noen vanskelig utfordring for meg som har levd så mange år at jeg har skaffet meg mange flere klær enn jeg har bruk for. Da kom jeg til å tenke på det mor skrev om i brev til far da de var forlovet. Jeg har brukt mange av brevene hennes som kilde til festskriftet. 

Mor var hjemme hos sin mor på Nesje før bryllupet som stod sommeren 1948. Det var mye å ordne og vanskelig å skaffe alt av utstyr som måtte til for å skape seg et hjem etter krigen. Det var knapphet på alt. Mor ville gjerne ha en ny drakt. Damene gikk i flotte drakter på den tiden. Da var de velkledde og presentable og kunne vise seg både i byen og på bygda. Mor hadde nok fått seg drakt etter konfirmasjonen. Da var hun voksen og trengte voksenklær. Men ti år senere var drakten slitt og falmet. Det var ikke mulig å få tak i nytt stoff til drakt. Alle typer stoffer var mangelvare etter krigen. Da fant Anna og Anna, som både min mor og hennes mor het, ut at de kunne sprette opp drakten, snu stoffet og sy den sammen i de samme sømmene. Dermed var drakten fornyet. Stoffet var ikke like slitt og falmet på innsiden!

Drakt med jakke og skjørt var moderne på 40- og 50-tallet.

Jeg husker mor hadde en flott drakt med innsvinget jakke og smalt skjørt. Den jeg husker var nok nyere enn den omsydde.

Klær ble brukt, omsydd, lappet og stelt til de var helt utslitt. Da stoffet ikke kunne brukes til klær lenger, endte de opp som filleryer.

Dette er en fillerye som mor har vevd og jeg har arvet.

Vi har mye å lære av kvinnene som gikk foran, både når det gjelder å ta vare på det vi har og å greie oss med mindre.

Og så må vi aldri bli så mette og fornøyd vi kvinner i vår del av verden, at vi ikke ser at det er langt igjen for forferdelig mange kvinner i resten av verden. Omfanget av undertrykkelse av kvinner er ekstremt stort!

Og når unge menn begynner å skylde på kvinnefrigjøringen for at ingen vil ha dem, da begynner jeg å lure på hva som er i veien med disse unge mennene. Få opp øynene, gutter! Bli voksne! Slutt å tenke på å få! Tenk heller på å gi , så blir nok alt så mye bedre for alle!