GRATULERER MED POTETDAGEN!

 Jeg fant akkurat ut at det er Den Norske Potetdagen i dag! Gratulerer til alle potetelskere! 

Poteten har reddet mange fra hungersnød. Jeg elsker melne poteter. Jeg syns det er på sin plass å hedre denne delikatessen. Det vil jeg gjøre, nå på tampen av dagen, ved å dele et gammelt innlegg. Så håper jeg det ikke blir lenge til det kommer et nytt innlegg herfra, det har vært litt tregt i det siste.

POTETFERIE

"Unna unger! Nå kjæm Svarten!" ropte de voksne. Svarten kom i fin fart mellom potetfårene med opptakeren bak seg. Den kastet en sky av jord og poteter bortover jordet. Det gjaldt å ikke bli truffet, men også å være raskt frampå med det samme han var forbi for å plukke opp alle potetene før han kom tilbake i neste får.

De potetene vi ikke rakk å plukke før Svarten brøytet opp neste får, risikerte vi at han tråkket istykker.

Potetplukking var tungt for ryggen.

På småbruket hvor jeg vokste opp, kom naboene og hjalp til. 
Folk gikk på omgang til brukene i bygda til alle hadde fått opp potetene. Hesten eller hestene gikk også på omgang. 
Jeg husker bare at vi brukte Svarten, åkeren vår var ikke så stor. 
Det var liv og røre i onnene på småbruket. Folk lå strødd i middagskvilen. Med en busserull eller genser til hodepute, lå de og hvilte utover marka, oppå låvebrua og på kjøkkengolvet. Det var behov for å strekke på ryggen for både store og små.

Alle var med på potetåkeren, små og store.

Her ser vi tydelig "gaflene" som er festet på et hjul som går rundt og kaster jord og poteter bortover jordet når hesten går framover.

I min barndom og ungdom hadde vi ikke høstferie. 
Vi hadde "potetferie". Det var bruk for alle arbeidsføre i alle aldere for å få potetene i hus i potetonna.
Denne uka er det høstferie her i Bergen. Østlandet gjorde seg ferdig forrige uke. Men hvor mange er det som har plukket poteter i ferien?

Alle bildene er hentet fra Digitalt Museum

SLEKTSTREFF!

 

"Sommer og 17 år" mener jeg var tittelen på ei ungdomsbok som søstera mi fikk for mange år siden. 17 år skal visst være den optimale romantiske alder om sommeren. 

I sommer passerte jeg den magiske 70-årsgrensen! Det er jo en mental grense, inni meg kan jeg føle meg som både 7 og 17 innimellom.

Det ble feiring og kake :)

Vi hadde planlagt slektstreff for etterkommerne etter Tor f.1923 og Anna f.1924 i lang tid. Slektstreffet skulle starte på storebror Magnar sin 75 årsdag. Magnar og jeg skulle feire sammen, hadde vi planlagt. Jeg hadde bursdag noen dager tidligere. Men slik gikk det ikke, som jeg har skrevet om. Magnar er borte og jeg måtte stå der alene mens bursdagssangen ble sunget.

Slektstreff ble det likevel. Til tross for at noen ikke kunne komme, av ulike grunner, var vi 40 store og små fra 77 år til tre uker gamle samlet til et fantastisk slektstreff. En familieleir var det på leirstedet Stenbekk utenfor Sarpsborg.

 

Stenbekk har fine områder for lek og utfoldelse.

Bror Toralf kjente til dette stedet hvor vi fikk overnatting, måltider og rikelig tumleplass for alle fra fredag til søndag. Den nylig pensjonerte ungdomsskolelæreren hadde fordelt oppgaver som engasjerte alle i leker, spill og konkurranser. 

Lørdagskvelden laget datteren min, Renate, bokbad der hun intervjuet meg om slektsboka jeg har skrevet.

Barnebarnet mitt, Birk, hadde skrevet ut et stort slektstre som alle kunne studere og få med seg hjem. Det navnet som går igjen oftest er Anna/Anne og det mest originale fornavnet i slekta er Baltzer.

Her er Anna og Tor i midten med slekt langt bakover og ned til 15 oldebarn.

Heldigvis var Magnar sin framføring av Terje Vigen, alle 43 vers utenat, spilt inn så vi fikk se den.

Det er fint å ha ei stor slekt. Det er ikke så ofte vi møtes alle. Vi bor spredt i inn- og utland.  

En ting har vi ihvertfall felles, vi liker å leke! Og det fikk vi gjøre i sommer.

FIRE BRØDRE HAR JEG HATT

Sommeren har gått. Jeg skulle ha blogget om sommeren. Om slektstreff og familiebesøk. 

Om 70 årsfeiring, bunadsbrodering og kunstopplevelser. 

Men det har stoppet opp for meg.

I stedet må jeg skrive om brødrene mine. 

Fire brødre har jeg hatt. Nå har jeg bare en igjen. Han heter Toralf og er en skatt. Men de brødrene jeg har mistet var også skatter.

John Kåre som konfirmant i 1956

John Kåre ble født i 1942 og var sønn av Tor og Gudrun. Tor og Gudrun ble aldri et par. Vår felles far, Tor, var 19 år. Gudrun var 21. John Kåre vokste opp hos sin mor sammen med hennes foreldre i hennes barndomshjem. 

Vi som ble Tors barn i ekteskapet med Anna, visste ikke om eldstebroren vår før på fars dødsleie i 1991.  Da hadde kreften allerede tatt tak i broren vår. Heldigvis var han frisk lenge nok til at vi fikk møtes og bli kjent med hverandre. Han døde i 2006, bare 64 år gammel.

Men eldstebroren vår og yngstebroren vår møttes aldri. 

Yngstebroren vår, Johan, hadde fylt 66 år i går, hvis han hadde fått leve. Han ble født i 1958 og døde allerede i 1980. Han hadde en medfødt sykdom.

På trappa i vår barndoms dal. Johan greide ikke sitte stille for fotografen. Jeg sitter skjult bak han mellom søskena mine.

Lærerinna vår på Saksheim skule, Margit Hagen t.v.

 I 1960 døde farfaren vår, og fars mor, som vi kalte Besta, ble enke. Da reiste hun rundt og besøkte alle de åtte barna sine. 

På bildet over er lærerinna vår, Margit Hagen på besøk. Hun står helt t.v. Jeg sitter foran henne, ved siden av mor med lillesøster, Anne-Toril på fanget. Videre Besta, Karen, med lillebror, Johan, på fanget. Toralf bøyer hodet ved siden av Kristin. Bak mor, storebror Magnar, far og storesøster Asbjørg.

Her står storebror Magnar og lillebror Johan sammen med hesten "Brona" på småbruket hvor vi bodde de første barneåra. 

Nå er begge borte. Vi skulle feire Magnar sin 75 årsdag i sommer. Men da var han ikke blant oss levende lenger.

Diktet "Vi er sju"  leste vår søster i Magnar sin begravelse. Vi var sju søsken som vokste opp sammen, uvitende om eldstebroren vår. 

Nå hviler storebror og lillebror i samme grav på kirkegården ved Lillehammer kirke. 

Alle brødrene er elsket og savnet.

"Blomster gule, hvite, blå" ... og flere farger og!

 

Forglemmegei

Verden går sin skjeve gang, - med dårlige nyheter både fra fjern og nær. Forglemmegei som dekket et helt felt i botanisk hage på Milde, får stå til minne om alle som mister livet i de forferdelige krigene som raser i verden for tiden. 

Men navnet og den blå fargen minner meg også om storebroren jeg mistet i vår.

Samtidig med at bombene faller over andre, eksploderer naturen rundt oss her med sol og varme og blomstring i alle regnbuens farger. Det gjør godt for oss som er trygge. Og regnbygene de siste dagene har gjort naturen her vest godt. Ingen styrtbyger eller lyn og torden her.

Vi hadde besøk på lørdag og tok en tur til Arboretet og botanisk hage på Milde utenfor Bergen. Jeg har skrevet om dette stedet tidligere.

Arboretet har en stor samling av rhododendron i alle former, fasonger og farger. Noen var ferdigblomstret, noen står i knopp og mange står i fullt flor.

Her kommer noen bilder:

Solen smilte til oss mellom furukronene.

 

 

I skogbunnen stod rhododendron i blomstring med røde, oransje, gule og hvite og fiolette blomster.

 

Klokkeformede, hvite blomster

Blondeaktige lysrosa blomster

Langs veien står det også rhododendron i sprakende farger.

 

Det er slektninger i rhododendron- og asalea-familien som gjør mest av seg på denne tiden av året. Disse nærmest kunne ved første øyekast se ut som store pinseliljer.

Så kraftig gule rhododendron er ikke et vanlig syn i byens hager og parker.

 

Disse i rosa og fiolett er mer vanlig å se. Det bugner av blomster på dem og buskene er store som trær og de finnes i mengdevis.

I det koselige "Blondehuset" er det vafler og kaffe å få. Godt med litt påfyll når man har trasket langt og lenge.

Denne plaketten forteller at det var daværende kronprins Harald som i mai 1971 plantet en eik som starten på det hele i den gang Fana kommune.

 Det er mange spennende vekster i Arboretet. 

Denne gangen var det rhododendron vi kom for å se. 

Og de skuffet oss ikke!

ADJØ KJÆRE BROR

 

En mild vårdag, mens hvitveis og blåveis stakk sine smilende hoder opp gjennom vissent løv og sevja steg i bjørk og selje, trakk min bror pusten for siste gang.

Alt gikk så fort. Vi hadde ventet på en operasjon som skulle gjøre ham frisk, - trodde vi. 

Sånn ble det ikke. 

Nå har alt stoppet opp.

 Hvitveisen bøyer hodene i sorg og vannet har stoppet midt i bruset i vårbekkene.

 

Vi må ta inn over oss og bearbeide det som har hendt. Det er ufattelig at han er borte.

Magnar var storebroren min. Den store, trygge. Han visste så mye. Jeg brukte han som konsulent mens jeg skrev Festskriftet til familiefeiringen vi skal ha i sommer. Da er det mange jubileer. Blant annet skulle vi feire Magnar sin 75 årsdag.

Jeg spurte Magnar: "Hvordan var det nå igjen? Når skjedde dette? Hvor er dette bildet fra?" osv. 

Plutselig en dag fikk jeg ikke svar på spørsmålene mine.

Magnar var så levende. Hvordan kan han være død?

Magnar var fem år eldre enn meg. Han kunne tegne. Han tegnet Holmenkollbakken med en hopper i fin stil, skiene samlet, armene ned langs siden, stappfullt av publikum langs unnarennet. 

Og han fuglte med på skøyteløp.Hvert år fikk han Skøyteboka til jul av oss søsken. Der noterte han rundetider. Hvis han måtte på do midt i 10000-meteren måtte en av oss andre notere rundetidene. Han måtte ha full oversikt.

En gang fulgte Magnar meg til byen da jeg skulle til skoletannlegen. Etterpå gikk vi til Sportsplassen og så på Per Ivar Moe og de andre som trente på isen. Det var en stor opplevelse!

Magnar hadde en rattkjelke. Var jeg heldig, fikk jeg sitte på nedover den islagte tømmerveien. Da gjalt det å holde seg godt fast! Det gikk så gnistene sprutet hvis vi kom nedi en stein. Rattkjelken het "Fantomet". Navnet svei Magnar inn ved hjelp av et forstørrelsesglass og solskinn. Alt han kunne! Jeg var full av beundring!

Og nå sist, etter at han ble pensjonist, lærte Magnar seg alle de 43 versene av Terje Vigen utenat. Han framførte dem med stor innlevelse og skuespillerkunst.

En stor trøst er at Magnar døde lykkelig. Han hadde kjæreste, barn og barnebarn som beriket livet hans og ga ham mange gode opplevelser. Og han slapp å være syk lenge. Det er det positive og alt vi har å være takknemlig for vi fokuserer på nå.

Takk kjære Magnar!

Hilsen Jorun

Søskentreff sommeren 2023. Fra venstre: Magnar, Asbjørg, Kristin, Jorun, Toralf, Anne-Toril.

KVINNELIV, GJENBRUK, OMSØM OG LIKESTILLING

 Gratulerer med kvinnedagen, alle kvinner! 

Hadde det ikke vært for kvinnene hadde ingen av oss vært til!

I år er det 100 år siden min mor ble født. For å feire henne og far som gav meg og mine søsken og dermed våre etterkommere livet, har jeg i det siste arbeidet med å pusle sammen historien om ders liv for å hylle dem i et festskrift. Nå er manus levert til trykking.

I disse dager blir vi utfordret til ikke å kjøpe mer enn fem nye plagg pr. år. Det er ikke noen vanskelig utfordring for meg som har levd så mange år at jeg har skaffet meg mange flere klær enn jeg har bruk for. Da kom jeg til å tenke på det mor skrev om i brev til far da de var forlovet. Jeg har brukt mange av brevene hennes som kilde til festskriftet. 

Mor var hjemme hos sin mor på Nesje før bryllupet som stod sommeren 1948. Det var mye å ordne og vanskelig å skaffe alt av utstyr som måtte til for å skape seg et hjem etter krigen. Det var knapphet på alt. Mor ville gjerne ha en ny drakt. Damene gikk i flotte drakter på den tiden. Da var de velkledde og presentable og kunne vise seg både i byen og på bygda. Mor hadde nok fått seg drakt etter konfirmasjonen. Da var hun voksen og trengte voksenklær. Men ti år senere var drakten slitt og falmet. Det var ikke mulig å få tak i nytt stoff til drakt. Alle typer stoffer var mangelvare etter krigen. Da fant Anna og Anna, som både min mor og hennes mor het, ut at de kunne sprette opp drakten, snu stoffet og sy den sammen i de samme sømmene. Dermed var drakten fornyet. Stoffet var ikke like slitt og falmet på innsiden!

Drakt med jakke og skjørt var moderne på 40- og 50-tallet.

Jeg husker mor hadde en flott drakt med innsvinget jakke og smalt skjørt. Den jeg husker var nok nyere enn den omsydde.

Klær ble brukt, omsydd, lappet og stelt til de var helt utslitt. Da stoffet ikke kunne brukes til klær lenger, endte de opp som filleryer.

Dette er en fillerye som mor har vevd og jeg har arvet.

Vi har mye å lære av kvinnene som gikk foran, både når det gjelder å ta vare på det vi har og å greie oss med mindre.

Og så må vi aldri bli så mette og fornøyd vi kvinner i vår del av verden, at vi ikke ser at det er langt igjen for forferdelig mange kvinner i resten av verden. Omfanget av undertrykkelse av kvinner er ekstremt stort!

Og når unge menn begynner å skylde på kvinnefrigjøringen for at ingen vil ha dem, da begynner jeg å lure på hva som er i veien med disse unge mennene. Få opp øynene, gutter! Bli voksne! Slutt å tenke på å få! Tenk heller på å gi , så blir nok alt så mye bedre for alle!

STRANDABRODERI

 

 

Det snør ute, og da er det koselig å sitte inne og brodere.

Før jul skrev jeg om Alt Går Bras Strandabroderiutfordring. Nå er jeg ferdig med mitt broderi. Det er en type broderi jeg aldri har prøvd før, men det er enkelt. Bildet er ganske lite, 27,5 x18 cm, 111x74 halve korssting. 

Her er det ingen telling, for motivet er trykket på stoffet. 

 

I pakken fra Alt Går Bra følger det med ei stiv papplate som det ferdige broderiet monteres på.

Det er forskjellige måter å gjøre det på, men jeg har pakket det inn rundt papplata og festet det med sytråd.

Nå er broderiet klart til å sendes på utstilling i Førde. Håper det kommer inn mange broderier!

Mønsteret til broderiet er også å finne i neste nummer av ukebladet Familien.

VINTERBRUD

 

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

Det er lenge siden jeg har vist noen brud på bloggen nå. Men her kommer bilder av skjønne Hanna som giftet seg med Samuel i Brunflo kyrka i Sverige 30. desember 2023.

Hanna er min yngste søsters datter. Lillesøsteren min giftet seg med en nordmann i Norge. Mannen fikk jobb i Sverige og de gjorde svensker av seg. Der har de blitt boende. Hanna har en storebror og en lillebror, alle født i Sverige. Alle er blitt voksne og bor fortsatt i Sverige.

Hanna fylte 30 år i desember, og noen dager senere gikk hun fram til alteret i Brunflo kyrka og sa ja til å elske og ære Samuel, også han svenske. Er de ikke nydelige?

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

Hanna og Samuel gikk sammen opp kirkegulvet. Hanna eies ikke av sin far, hun og Samuel har selv valgt hverandre, hun skulle ikke gis bort av sin far, eller gis til en mann som stod og ventet på henne oppe ved alteret. 

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

De nygifte i vakre Brunflo kyrka.

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

Hanna hadde en vakker kape utenpå brudekjolen. Her et bilde fra inne i selskapslokalet uten kape:

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

 Ei nydelig brud i en vakker brudekjole og med en flott, vinterlig brudebukett.

Ser hun ikke ut som en vinterprinsesse fra en Disneyfilm? Bildene viser at det kan være flott med vinterbryllup.

 

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

 

Jeg syns brudgommen også er veldig flott i en utradisjonell lys blå dress og rosa slips! Herlig å se en litt annerledes, modig brudgom.
 

Foto: Victoria Rennerståhl, Sverige

Gratulerer så masse til Hanna og Samuel. Måtte dere få leve lenge og lykkelig sammen!