KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)

torsdag 22. mai 2025

TRANE - et drama

 

Trane - foto hentet fra Store Norske Leksikon
 

Vi kjørte over Torpaåsen på vei til Lillehammer en maikveld i skumringen. Jeg var passasjer i forsetet. Vi hadde passert flere fareskilt med bilde av elg og sau, så jeg holdt øye med veikanten for å se om det lå sauer der. Jeg saumfór skogen og myrene vi passerte i tilfelle det skulle dukke opp en elg som hadde tenkt å bykse ut i veien foran bilen vår. Jeg fikk øye på et merkelig, stort dyr lenger framme. Det var grått og stod på myra innafor et gjerde. Jeg tenkte det ikke kunne utgjøre noen fare for oss. Men hva i alle dager kunne det være for et dyr? Det liknet hverken sau eller elg.

Da vi passerte, så jeg at det var en trane som beitet på myra. Den stod med nebbet ned i mosen og fant seg noe snadder der. Jeg gjenkjente straks fuglen, men den var større enn jeg hadde forestilt meg. Et flott dyr på høyde med et to år gammelt barn. Og det er her dramaet kommer inn.

Vårt møte med tranen denne gangen foregikk helt udramatisk. Vi kjørte i lukket bil på veien, tranen holdt seg i ro på myra bak gjerdet. 

Dramaet utspilte seg for nesten 70 år siden på Maihaugen. Det er ikke noe jeg husker, men jeg er blitt fortalt historien gjentatte ganger. Historien har tre hoved"personer", - det er skurken Tranpetter, offeret Jorun og helten Mor:

 Maihaugen er et friluftsmuseum som ligger vakkert til på Lillehammer. Mellom de gamle husene gikk den gang en trane som hadde fått navnet Tranpetter. Hvorfor en trane hadde slått seg til på Maihaugen, er ikke godt å vite. Tranpetter kom tilbake til Maihaugen hver vår. På sommerstid er det mye folk på området, og mange var interessert i den store fuglen, ville ta på den og gi den mat. Med årene ble Tranpetter en smule irritabel og gretten.

Denne sommeren hadde Mor og Far besøk av slekt fra Vestlandet. Maihaugen var et fint sted å ta med gjester. Etter en runde inn og ut av gamle hus og spasering i fin natur, endte begge familier med barn og voksne opp i setergrenda øverst på området for å få seg en pause og spise rømmegrøt på kaféen på Valbjørseter. De voksne satt og pratet og koste seg og barna sprang rundt og lekte.

Et hyl skjærer gjennom idyllen. En mor løper det forteste hun kan, triver en stabbende jentunge rett foran nebbet til den store fuglen som har sett seg ut barnets øyne som snadder. I det han skal hakke til seg byttet, forsvinner det centimetere fra ham.

Det ble skriking og roping. Jorun skrek, Mor skrek, de andre barna skrek, voksne stimlet til. Det ble høylytt snakking og diskutering. Mor og barn stod skjelvende og ville hjem. De andre barna ville også hjem.

Det ble ikke fortært mer rømmegrøt i familien den dagen. Kaffen ble servert hjemme. Mor og Jorun kom uskadet fra dramaet. Om opptrinnet fikk et etterspill sier historien ingenting om. Men neste vår kom det ingen Tranpetter til Maihaugen. 


 

 

6 kommentarer:

Anonym sa...

Spennande historie frå Maihaugen
Tenkjer nok på den neste gong eg ruslar der.

Marit sa...

Det er litt av en historie du forteller. Det var kanskje godt at tranen ikke kom tilbake.

Tove Steinbo sa...

Dette var skremmende! Det ville jo vært forferdelig hvis tranen hadde klart å hakke ut øynene på barnet. Ingen hadde vel tenkt over at slikt kunne skje. Hilsen Tove/http://fargeneforteller.blogspot.no.

Kleppanrova.com sa...

For en ekkel opplevelse, fint det gikk bra :)

Cathrines Kreative Hjørne sa...

Wow, det var en dramatisk historie! Jeg vet akkurat hvor den kafeen var, og har spist rømmegrøt der selv! Men jeg har aldri sett traner på Maihaugen. Og de er en flott syn! Jeg gjør som deg når vi er ute og kjører, og holder utkikk etter ville dyr. Her hvor vi bor ser vi nesten alltid rådyr og elg når vi er ute og kjører, særlig etter mørkets frembrudd. Men det er flott å se dem på nært hold! Jeg ønsker deg en strålende fin juni måned! Klem Cathrine :-)

Bundingen sa...

Så det er ikke bare oss mennesker som kan bli gamle og gretne. Jeg har aldri opplevd noe skremmende med traner, men synes det er artig når de kommer om våren. Og skriker gjør de av og til, og et sikkert vårtegn er det når de er på plass. Dette var utrivelig lesing. Uff sier jeg bare.

Hilsen Ingunn