Kjære alle dere som deltar aktivt med historier til påskenøttene mine:
Tusen takk for mange overbevisende fortalte, fine, fantastiske, fantasifulle historier fulle av innlevelse!
 |
| Forrige oppgave |
Det er så morsomt at så mange engasjerer seg!
Det er en utrolig fantasi som utfolder seg!
Mange forfatterspirer får endelig vist hva de kan.
Egentlig er dere alle vinnere.
Likevel:
Jeg har valgt ut en vinner som skiller seg ut med en rørende vakker kjærlighetshistorie.
Vinneren er:
Lise
Lise, send meg en e-post med navn og adresse, så får du en liten premie i posten over påske :)
Når det gjelder tidfesting, sprikte svarene veldig. Bruden har jo en tidløs kjole, men jeg vil anta, ut fra det tynne, tynne sløret med litt mønster helt nederst, og den spesielle hodepynten til bruden, at dette bildet er fra like før krigen, altså slutten av 1930-tallet.
 |
| Forrige oppgave. Nærbilde. |
Dermed går en ekstrapremie for mest troverdig tidsangivelse til:
Anonym Berit
Gratulerer hjerteligst til vinnerne! Og tusen takk til alle som deltok.
Anonym Berit var en av dem som vant for sin fortelling sist også.
Her går det an å vinne flere ganger, så bare stå på, alle sammen :)
Hjertelig velkommen også til nye følgere som er kommet med i det siste!
Her kommer en ny sjanse til å vinne. Dette paret har en helt annen stil:
 |
| Ny oppgave. Ukjent fotograf. |
Hvem kan de være? Hva heter de, når og hvor traff de hverandre, når og hvor giftet de seg, hvor bodde de, fikk de barn osv. ?
Lykke til med å slippe fantasien løs og fortelle dette parets kjærlighetshistorie!
Denne oppgaven blir stående til onsdag. Da blir vinneren kåret og ny oppgave kommer. Følg med :)
 |
| Ny oppgave. Nærbilde. |
Minner om at dette er bilder jeg har fått fra Gunda M med bloggen ContainerGirl
Bildene er ukjente, så her er det ingen fasit, men fri fantasi som gjelder.
Et problem er jo at ikke alle var så veldig tidlig ute med siste mote, spesielt i utkantene i Norge kanskje, derfor kan det være veldig vanskelig å tidfeste akkurat når et bilde er fra.
.JPG)
13 kommentarer:
vrææææææææææl jeg hadde skrevet en laaaaaaaaaang historie og så trykker jeg "send" og så svarer systemet meg at "beklager, forespørselen kunne ikke gjennomføres...." hyyyyyl... prøver igjen senere :)
Så koselig å se bildet av Aase og Halvard!
De giftet seg 10.august 1929. De hadde strevd lenge før de fant et sted å bo, og før de fikk råd til bryllupet de ønsket seg. Riktignok kom de ikke helt i mål med forberedelsene. Aase ble gravid, og bryllupet måtte stå før pengene til ny dress til Halvard var skrapt sammen.
Som ligningsfunskjonær tjente han ikke så mye, og Aases lille butikkjobb ga heller ikke så mye i kassen.Når hun i tillegg måtte stelle for sin gamle mor, strakk hverken tid eller kroner riktig til.
Heldigvis hadde Aase en god venninne som hjalp henne med å sy kjolen. De hadde studert blad og motejounaler lenge før de valgte modell. En riktig flott modell var det, og det beste var at den kunne brukes som penkjole i flere år etterpå. Litt ekstra blomster og pynt rundt sløret gjorde bruden riktig vakker.
Halvard skulle i mange år etterpå fortelle sine barn om nøysomhet og flid, om hvordan det var å være brudgom i en slitt og litt for liten dress. Om hvordan man stolt kan bære sine plagg bare de er rene og nypressede. Gjeld var noe Aase og Halvard fryktet hele livet etter at Aases far hadde gått fallitt noen år tidligere, og tatt sitt eget liv. Skammen og nøden ga i mange år Aase et forsiktig og engstlig uttrykk.
Aase og Halvard fikk etterhvert sitt eget hus med hage. Bærbusker og frukttrær var Aases glede og hjalp på økonomien. Plass til høner, gris og poteter var det også under krigen. Godt å kunne ha litt ekstra til 4 barn i voksealderen!
Halvard ble hele sitt yrkesaktive liv i ligningsvesenet, og han var kjent for stor nikjærhet i tjenesten.
Aase og Halvard døde på begynnelsen av 1970-tallet, og rakk å få 11 barnebarn.
To litt forsiktige mennesker som formet sitt liv og skapte et hjem.
Nå ble jeg nesten litt rørt her, men det var virkelig et koselig gammelt par jeg gikk ærend for da jeg var 11 i 1971.
En god påske til deg - Liv
Så korselig å se igjen brudebildet fra Edel og Albert som giftet seg i 1927.
Edel er kledd i den nye moten som kom i 1925 med lavt liv på kjolen og sløret bunnet opp som en krans rundt hodet og hengende ned. Hvite strømper og fantastiske flott og tidsriktige hvite silke sko.
Albert var også litt av en moteløve, der han står i moderne trang dress. Men, det undrer meg hvor hatten er?
Det kan være at han har tatt den av for fotografen, men den hører til antrekket. En litt baoleraktig hatt.
Albert og Edel giftet seg i Hamar hvor de var bosatt og jobbet. Edel som kontordame og Albert som jurist. De startet et eget advokatfirma etterhvert som han drev med Edel som kontordame.
De levde alle sine dager på Hamar og fikk 3 skjønne barn. Julie, August og May. De har i dag mange etterkommere etter seg og huset deres står den dag i dag på Sagatun og vitner om storhetsdager fra den gang, huset er fremdeles i familiens eie. Edel og Albert døde i 1970 begge to, etter noen år på gamlehjem.
Margrethe og Erik giftet seg høsten 1919. Margrethe kom fra den rike Prytzfamilien. Erik kom fra den fornemme Smithfamilien. Familien Prytz og familien Smith var nære venner. Begge familier så tidlig at det ville være ønskelig om Margrethe og Erik fant sammen. De unge gjorde også det, men i begynnelsen var det bare et vennskapsforhold. Margrethe var fornuftig og sterk. Erik var en fantasifull sjarmør (noen vil også si skjørtejeger). Kjærligheten blomstret ikke voldsomt i ungdomsårene, men i løpet av krigsårene fant paret ut at det måtte bli dem. De giftet seg i 1919 og Margrethe hadde deler av brudestasen fra sin oldemor. Bryllupet stod i Gamle Aker kirke.
Jammen er ikke mine kjære besteforeldre kommet med på bloggen. Elle det er kanskje ikke¨så godt for meg å si. Min bestemor har jeg ikke kjent fordi hun døde da jeg var bare et år.
Men historien deres har jeg hørt mange ganger.
Min bestemor voks opp i Stjørdal. Der bodde hun til hun var 15 år. Da måtte hun reise for å jobbe som hushjelp hos en legefamilie. Der var hun i tre år før hun reiste til Bergen for å jobbe i en manufakturforretning,
der det også var skredder og sydame. Etter å ha vært der i et halvt år, kom det en dag en kjekk ung mann inn i butikken. Han skulle ha sydd seg en ny dress.
Mannen het Tore, og jobbet som mekaniker på en av hurtigrutene.
Nå skulle han ha fri noen dager før han igjen skulle reise videre.
Da han kom inn og fikk se den kjekke unge dama, med dei nydelige øynene, som stod bak disken ble
han momentant truffet av amors piler. Han ble så overrumplet at han nesten ikke fikk frem et ord. Men til slutt fikk han bestilt dressen han skulle ha. Andrea, som dama het, loste han inn til skredderen som skulle ta mål. Det ble flere turer til denne butikken i løpet av dagene han var på land.Han kjøpte seg slips, sokker, lommetørkle, skjorte, nytt undretøy. Og han kjøpte bare en av delene hver gang slik at han kunne ta turen innom dagen etter også for å se den flotte dama.
Etter ei uke tok han mot til seg å inviterte henne ut på kaffe etter arbeidstid. Der spandrete han middag på Andrea, som nå hadde fått øynene opp for hvor kjekk denne mannen faktisk var. Det tok ikke mange dagene før dei hadde fast følge. Og siden Tore snart skulle reise igjen, bestemte han seg for å fri før han reiste.
Andrea sa ja, og i løpet av det neste halve året som Tore stort sett var ute med båten, gikk det mange brev frem og tilbake.
Og det ble bestemt at når Tore kom tilbake skulle de gifte seg.
Andrea reiste hjem til Stjørdal ei stund før for å forberede bryllupet. Men før hun reiste fra Bergen hadde hun fått sydd seg en flott brudekjole.
Tore, som var fra Stavanger, kom til Stjørdal der dei giftet seg
24. mai 1928.
Etter bryllupet flyttet de inn i Tore sitt hus i Stavanger. Det som nå kalles gamle Stavanger.
Der bodde levde de lykkelige i mange år. Fikk åtte barn, Etterhvert åtte svigerbarn og 23 barnebarn. Nå er det et for meg ukjent antall oldebarn og tippoldebarn. En stor lykkelig familie. Men Andrea ble desverre syk i 1961, og døde i mai 1963. Så jeg har kunn kjent min bestefar, som levde til han var 87 år.
Han giftet seg ikke på ny, selv om han fikk flere tilbud om det. Han kunne ikke, ingen kunne måle seg med hans kjære Andrea.
Å du slette tid - dette er også mine naboer, Dora og Halftan Paulsen. Jeg husker dem godt begge to selv om det er noen år siden de døde. Dora jobbet i delikatesseforretningen, mens Halftan var fisker. Han lå midtfjords det meste av dagen i den lille sjekta si, men måtte hver dag ha en tur innom havna for å kjøpe varme fiskekaker av Dora. Han hadde sett seg ut denne nydelige ungmø, og var fast bestemt på å gjøre sine hoser grønne for henne. Dora på sin side var blitt ganske betatt av denne staute karen, så hun bestemte seg for å lage noen ekstra store fiskekaker til Halftan skulle komme innom. Det ble "rosinen i pølsa". Halftan fridde og fikk JA fra sin vakre kjæreste. Bryllupet ble feiret på det som nå heter Englegaard ved E18 i Tvedestrand. Året var 1926. Den flotte kjolen var gave fra kusine Merry som bodde i Denver i USA. Hun hadde giftet seg bare noen måneder tidligere og visste at Dora ikke var så godt bemidlet. Sløret var fra Doras bestemor og det ingen visste var at det var et av gardinfagene fra soverommet der. Med litt blomster og grønt ble hun ganske flott, ikke sant? Dressen til Halftan hadde han hatt liggende blandt naftalin og møllkuler siden konfirmasjonen, så den var blitt trang over brøstet og snau på armene. Men kjærlighet gjør blind, så dette brød Dora seg ingenting om.
Etter bryllupet flyttet de inn i et lite hus i Fjærkleivene som de hadde fått leid. Der ble eldstejenta, Berte født. Senere kom Leif og Guttorm. Til sist tvillingene Borghild og Kåre.
Halftan rodde fiske til krigen kom. Da gikk han nøytralitetsvakt i Setesdal. Dora måtte klare seg som best hun kunne. Hun vasket for folk og lappet tøy. Det ga henne nok til salt i grauten. Etter krigen fikk Halftan arbeid på den lokale fiskebrygga. Begge levde et langt og godt liv, og alle barna skikket seg vel.
Til innlegget over:
Det var fra meg!
Hilsen Berit
Det er en fryd og lese alle de flotte fortellingene som drysser inn:)
Kjære Jorun,
jeg ble helt målløs når jeg så det siste bilde!
Det må være tredve år siden jeg kjente Randi!
Hennes siste år i denne verden var mitt første i dette landet...
På den tiden jobbet jeg på gamlehjemmet hun bodde i.
Bildet, det er som det var i går hun viste det til meg med sjelvende hender, er fra 1928 og Nils,
han er en sjarmør ikke sant? var også en stor kjeltring! Ikke at Randi klaget på det. Jeg kunne se at hun var glad i ham uansett... Flere ganger var han borte fra henne, på grunn av damene eller "jobb". Men han var en spennendes og utspekulert fyr som plutselig kom tilbake sånn som ingenting hadde skjedd. Hun mente at klærne på bilde var sannsynligvis stjålet, hun lo når hun tenkte hvor trange skoene var, og jeg fikk vite at de møtes på Hotell Oslo hvor begge jobbet på 20tallet. Senere, fikk hun arbeid på Hotell Continental, noe hun var meget stolt for. Jeg mener at hun jobbet der til hun pensjonerte seg. Jeg husker godt en gang hun pratet om en Julaften på 30tallet, sønnen deres, Per, var bare en baby, og hun hadde ikke sett eller hørt fra Nils i flere månender, da plutselig kom han med massevis med julemat og en ny kjole til henne....
Du skjønner...vi snakket mye sammen. Hun var så ensom. Og det var jeg og.
Jeg likte henne og jeg tør å si at hun likte meg...
Sønnen hennes flyttet til Amerika i 1953 og kom tilbake bare for begravelse til faren hans, tror det var `67 eller `68, men det kan godt være at jeg tar feil. Kanskje det var `71? Hun pleide å si at det eneste måte å se Per igjen var å dø... Hun satt ofte på stolen sin og hekla. Hun heklet en dukk til meg som hun aldri fikk vare ferdig med. Hun sovnet rolig inn med dukken og i armene...
Vi ble gode venninner og våre samtaler om fortiden gjorte meg kjent med Norge og det norske språket.
Er jeg frekk om jeg ber deg om å få bildet?
Det betyr mye for meg.
Jeg ønsker deg en riktig god Påske
Med vennlig hilsen
Dimitra K. Aas
Dette er et av favorittbildene mine! Fotografen, den meget kontroversielle Ralph Cunningham, nådde aldri samme berømmelse som flere samtidige fotografer i USA. Det er definitivt ikke fordi han ikke var god nok, men han ble nok for spesiell for folk flest, og definitivt for overklassen i New York, byen han bodde og virket i til han døde så altfor tidlig under andre verdenskrig.
Hvorfor jeg liker bildet så godt? Det er flere grunner til det. Her er det mye politikk pakket inn i noe så uskyldig og vanlig som et brudebilde. Men det er ikke bilde av et brudepar dette. Nei, de som kjenner bakgrunnen til bildet, vet at det ikke er en lykkelig kvinne og en lykkelig mann som skal dele resten av livet som er avbildet. De to kjente hverandre ikke engang før de fikk modelljobben, men de kom begge fra det samme miljøet.
Homofili var enda noe ulovlig, og dermed noe som måtte skjules. Offentlige homofile fantes knapt, selv om det fantes en rekke klubber der menn kunne møtes til konversasjon. Disse fantes i alle storbyene i USA, men var mest synlige i San Fransisco, der "bruden" kommer fra.
Harry Olson var sønn av et svensk ektepar som emigrerte til USA i 1908. To år senere ble ders første barn, Harry, født. I ungdomstiden forandret han seg, og forholdet mellom "the Olsons" og sønnen ble anstrengt. Ikke ville han jobbe i farens bilverksted, og ikke presenterte han en eneste venninne for foreldrene sine. Harry elsket jobben som kelner, og var ikke opptatt av kvinner. Han var en av de uheldige, en av dem som forelsket seg i menn og ikke kvinner.
På en av sine mange studiereiser, traff Cunningham Harry på restauranten han jobbet. Han så at det var noe spesielt med den høye, tynne, unge mannen, og ba ham med til en pub etter at han var ferdig på jobb. Etter flere glass rødvin, åpnet den unge mannen seg for fotografen, som på sin side mente Harry ville passe perfekt til et prosjekt han hadde tenkt på en stund, men ikke hadde gjort noe med.
Det gikk et par måneder før Harry dukket opp i New York. Han syntes det hørtes spennende ut å være med på et fotoprosjekt, men på samme tid var det risikabelt. Homofile menn kunne lett komme til å bryte loven, og om det ble kjent at Harry hørte hjemme blant dem, kunne han regne med at politiet ville holde ham under oppsikt. Jobben hans sto i fare, og han var redd for hva foreldrene hans ville si. Likevel lot han seg overtale.
Bildet, som har tittelen "A Happily Everafter", ble tatt en augustdag i 1931. Harry var 21, og kledd opp som brud for anledningen. Bildet er en del av en serie på 14 bilder, som alle fremstiller en mann i en kvinneskikkelse. Serien vakte ingen begeistring da den ble stilt ut i New York året etter, den ble snarere tiet i hjel. Heldigvis har samfunnet forandret seg mye siden den gang, og fotografiene har høstet mye skryt. Ikke først og fremst for det fototekniske, men for budskapet.
Harry giftet seg tre år senere, da som brudgom. Han og konen levde et helt alminnelig liv, og fikk tre barn sammen.
Cunningham hadde en idé om å dekke andre verdenskrig på sin egen måte, og dro til Europa og Frankrike på høsten av 1944. Han døde på jobb, etter å ha insistert på å følge amerikanske fallskjermjegere sin ferd fra flyet og ned mot bakken.
Ralph Cunningham er ikke et kjent kunstnernavn i USA, bortsett fra i enkelte kretser. Og i akkurat disse kretsene, der er han regnet å være blant de beste.
En stor applaus til deg, Jorun, som trekker dette viktige bildet frem fra glemselen. Håper vi får se de andre 13 i serien også, ved anledning.
Jorun, jeg svarte på e-post på kommentaren du skrev på min blogg i dag, men jeg fikk den i retur...
Vil du sende meg en e-post på lise@lises.net, så skal jeg svare deg med navn og adresse og det hele på den?
Jeg har ledd så tårene triller for her er det mange gode historier.
Gratulerer til vinneren av forrige innlegg, og det skal bli spennende å se hvem som vinner denne gang.. Jeg skulle gjerne ha deltatt, men har ikke anledning..
En riktig god påske alle sammen!
Oj va duktiga alla är på att skriva fantastiska historier . Tyvärr har jag inte tiden just nu , men jag kanske återkommer om det blir fler nötter .
Glad Påsk !!
//Lotta
Legg inn en kommentar