2. SØNDAG I ADVENT: UNNGÅ PIPEBRANN

 

Foto: varmefag

 

Det er kaldt for tiden og strømmen er dyr. Mange fyrer med ved. Følg rådene om å fyre riktig  så du unngår pipebrann!

Da jeg var barn hadde vi en skremmende opplevelse med dette. Vi hadde et par elektriske varmeovner, men det meste av oppvarmingen skjedde med vedfyring. Det var mange ovner på en skorstein.

Her kommer den andre fortellingen i adventskalenderen min:

PIPEBRANN

Jorun var iskald på nesetippen. Hun kikka opp over den varme dyna og kjente hvor kaldt det var i rommet. Storesøstrene stod framme på golvet og holdt på å kle på seg. Mor hadde vært her tidlig i dag og fyrt opp. Hun hadde stengt trekken nesten helt i går kveld for å holde på varmen og glørne i ovnen så lenge som mulig utover natta. Så snart hun våkna tok hun runden til alle ovnene, karra fram noen glør, la innpå ei sammenkrølla avisside og noe småved og fikk fyr igjen. Asbjørg hadde lagt innpå ei skie da hun våkna. Nå gjorde den svarte vedovnen sitt beste for å få opp varmen rommet. Det hadde danna seg isroser på vinduene med et tjukt lag is nederst på hver rute. Isen hadde begynt å smelte litt og det rant vann utover vinduskarmen. Jorun satte seg opp i senga og kjente på isen med fingrene. Den var kald og våt. Isen smelta under fingrene hennes. Hvis hun holdt hele håndflata opp mot den kalde ruta, ble det avtrykk etter den i isen. Jorun likte å gjøre dette hver morgen om vinteren. Det var en måte å hilse på den nye dagen.

Det var helt mørkt ute. Hun stakk den ene foten forsiktig fram fra dyna. Dyna var et tungt vatteppe med et tjukt ullteppe over. Hun bredde teppet til side og satte føttene ned på golvet. Det var iskaldt. Hun forta seg å trakke ned i tøflene som stod under senga før hun drog fram potta og satte seg på den. Det var godt at de slapp å gå ut på utedoen med en gang de våkna.

Utedoen stod nesten helt borte ved stallen. Det var langt å gå dit når de våkna og måtte på do. Kaldt og mørkt var det også. Både mor og far, guttene og jentene hadde potte på rommene sine. De la ei avis over så det ikke skulle lukte så sterkt om natta. Mor kom og tømte pottene etter at alle hadde stått opp.

Jorun sprang ned på kjøkkenet da hun hadde fått på seg klærne. Der var det godt og varmt. De eldre søskena satt ved kjøkkenbordet og åt frokost. Mor hadde kokt smultringer i går kveld etter at ungene hadde lagt seg. Det var ikke lenge til jul og det var mange sorter som skulle bakes. Smultringene lå fremdeles i en haug på kjøkkenbenken. De var for varme til at hun kunne legge dem i kakeboksen da hun gikk og la seg sent i går kveld. Hun hadde bare lagt et håndkle over dem. Ungene fikk hver sin smultring som smakekaker. De var litt brent eller hadde fått en merkelig fasong så mor ville ikke legge dem på fatet når det kom besøk. Det ble alltid noen smakekaker av julebaksten. Det var ungene glade for.

Det var god fyr i kjøkkenovnen også. Det stod ei stor gryte med varmt vann på vedkomfyren. Mor hadde tatt vekk noen av jernringene på plata på ovnen så flammene kom til under gryta og fikk varma opp vannet. På den andre plata stod kaffekjelen og putra fremdeles. Mor og far hadde drukket kaffe før far gikk på arbeid og mor vekte ungene. Far måtte gå tidlig for å rekke bussen til byen. Det var et godt stykke å gå gjennom skogen før han kom ned til bilveien. Oddvar og Svarten hadde brøyta veien dagen før.

Nå var det skoleungene sin tur til å gå nedover veien for å komme seg på skolen tidsnok. Til slutt var det bare Jorun og de tre minste søskena som var igjen hjemme hos mor.

Mor åpna ovnsdøra og la en stor vedkubbe innpå. Vedkassa var nesten tom. Jorun tenkte at mor kom til å be henne gå ut i vedskjulet og hente et vedfang. Flammene tok skikkelig tak i den nye veden, virka det som. Det kom en merkelig lyd fra ovnen i det samme. Så hørte de en svak durelyd i pipa. Lyden ble sterkere.

«Å, nei!» sa mor med det samme. Trekken stod fullt åpen, de kunne se at det flamma opp der inne.  Mor skrudde trekken igjen. Durelyden økte.

Plutselig fór mor ut av døra i bare tøflene. Hun lukka ikke døra til gangen. Jorun ble urolig. De fikk alltid høre at de måtte lukke døra etter seg. Når mor ikke lukka døra, var det noe som ikke stemte. Jorun sprang etter mor. Brødrene hang seg på. Mor hadde klatra opp i snøhaugen utafor gangdøra for å kunne se opp på taket. Jorun klatra etter og så opp. Det kom flammer opp av pipa!

Mor sprang inn i huset igjen. Ungene etter. Mor styrta opp trappa. Ungene ble stående i gangen og lure på hva som skjedde. Det var fyr i ovnene på alle tre soverommene. Mor stengte trekken i alle ovnene. De bare hørte henne romstere der oppe. Jorun ble redd. Skulle huset brenne ned nå? Det var langt til butikken for å få ringt og langt til byen der brannvesenet holdt til. Huset ville være nedbrent før de ble varsla.

Den eldste broren begynte å gråte. Da satte Småen i å hylskrike også. Han var bare to år og ble redd når han skjønte at de større søskena var redde. Jorun prøvde å være modig. Hun kjente leppene skalv. Mor kom styrtende ned trappa med minstejenta i armene. Babyen hadde ligget og sovet på rommet til mor og far. Nå ville mor ha alle ungene med seg ut. Hun ba Jorun holde veslesøstera, så treiv hun vassausa og fylte den med vann fra kjelen på ovnen. Hun slengte vannet inn i ovnen og lukka ovnsdøra. Det freste og rauk av ovnen.

«Kom!», sa mor og drog ungene med seg ut igjen. Hun tok Vesla i armene og holdt henne tett inntil seg. De ble stående i snøen og se opp på pipa, alle sammen. Småungene klamra seg til mor og skreik hysterisk. Nå kom det svart røyk ut av pipa istedenfor flammer. Etter hvert ble røyken lysere. Den la seg tungt over taket og sank nedover mellom husa.

Der kom Oddvar kjørende med Svarten. Det var Oddvar som eide huset og hele stedet her. Mor og far bare leide det. Var huset ødelagt nå? Hva ville Oddvar si da?

«Hva i all verda er det som foregår her?» spurte Oddvar. Han hadde stoppa Svarten utafor stallen og hoppa av sleden. Han kom gående med lange skritt over den røyklagte gårdsplassen.

«Det begynte å brenne i pipa!» sa mor. Hun var litt skjelven i stemmen. Jorun tok et tak i skjørtet hennes. Mor var ikke trygg i stemmen nå. Det var så ekkelt når de voksne var slik, opprørte og usikre. Oddvar så forskrekka ut.

«Vi får gå inn og sjekke om det brenner», sa han og trampa inn. Det kom røyk ut av døra da han åpna den.

Mor ble stående ute i snøen. Hun prøvde å trøste ungene. Broren snufsa. Han prøvde visst å ta seg sammen og roe seg ned. Småen hiksta. Han skjønte ikke hva som skjedde, var bare vettskremt. Babyen vrælte nå. Hun var sikkert både kald og redd. Mor prøvde å bysse henne, men det hjalp lite.

Etter ei stund kom Oddvar ut igjen. Han hosta.

«Jeg kan ikke se at det brenner noe sted i huset. Det er bare fullt av røyk der inne. Det har nok brent ut inni pipa, nå. Du var heldig denna gangen!» sa han. Han rota i bukselomma og fant skråtobakken, beit av et stort stykke og begynte å tygge på den.

«Je får dra på butikken og ringe etter feieren, så får han komme og sjå på pipa så fort den blir kald», sa han, litt roligere.

«Du må itte fyre så hardt, da, ma!» 

Jorun Roaldseth