Vi skriver desember og det er kommet snø mange steder i landet. Som en slags adventskalender vil jeg prøve å skrive en liten historie hver uke fram til jul. Jeg dikter fritt med utgangspunkt i minner fra barndommen i en liten dal på Østlandet. Da blir språket et helt annet enn det jeg har lagt meg til etter mer enn 40 år i Bergen. God fornøyelse:
Foto: Botnan og omegn Historielag |
SNØPLOGEN ER FARLIG
Asmund kjørte snøplog i hele dalen. Fram og tilbake helt fra kirka til Nordrampa kjørte han plogen så snøen spruta hele dagen. Plogen virvla opp snøen så lufta ble helt kvit og sikta ble så dårlig at han ikke så noen ting nesten. Asmund kunne ikke se småunger som gikk langs veien eller lekte i brøytekantene. Han så ikke snøhulene som ungene hadde gravd ut i hardpakka snø langs veien. Derfor sa alle voksne, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og lærere, alle de møtte på butikken og over alt, at ungene måtte passe seg for snøplogen. "Asmund har ikke lyst til å kjøre i hjel unger langs veien", sa de. Men Asmund kunne ikke se om det var unger i veikanten når han kjørte snøplogen, derfor måtte ungene sjøl lære å passe seg.
Ellinor og Jorun var på vei til Sølvi for å leke da de syntes de hørte snøplogen. De fortet seg å klyve opp i brøytekanten. Der oppe kunne de se litt lenger. De kunne se både framover veien helt til Karlsvingen, og bakover, der veien kom ned fra huset til Ellinor der de hadde vært og lekt nettopp. Det var ingen biler ute og kjørte.
– Ser du snøplogen?
– Nei, men jeg syns jeg hører den rundt svingen bak låven til Karl.
Foto: Statens Veivesen |
Jentene ble enige om å sitte der oppi brøytekanten for å vente på snøplogen. De krabba så høyt opp og langt fra veien de kunne komme. Her oppe kunne ikke Asmund kjøre på dem med snøplogen. De satt der lenge og venta, men ingen snøplog kom. Der kom halvtolvbussen til byen. Det føyka snø rundt den. Ellinor og Jorun satt trygt oppi brøytekanten. Det var lyst inni bussen. Hun kunne se Ragna Oppisveen og dattera hennes inni bussen. De skulle nok til byen en tur.
Bussen forsvant bråkende
rundt svingen. Den neste bussen var den som far kom fra arbeid med. Det var
lenge til. Men der kom Kåre med lastebilen. Han hadde kjettinger på alle hjula, og de bråkte så de hørte han lenge før de så han. Han kjørte rundt og hjalp folk med
alt mulig. Han hadde vært oppe hos dem og hjulpet til med nytt tak på låven i
vår. Han hadde mye rart på lasteplanet. Kanskje han skulle sørover til butikken eller samfunnshuset og ordne med noe?
Snart kom kanskje Oddvar kjørende med Svarten. Oddvar hadde så mange ærend rundt i bygda. Asmund kjørte bare på hovedveien med snøplogen sin. Oddvar og Svarten kjørte med en treplog for å brøyte veier opp til småbruk og andre som ikke hadde hest sjøl. Svarten sprang foran i løssnøen og Oddvar satt oppå treplogen så den skulle bli tung nok til å brøyte bort snøen. Men nå var det stille på veien. Ingen snøplog og ingen hest å se.
Foto: Maihaugen |
– Skal vi gå ned? spurte Jorun. Hun var kald i rompa gjennom vinterbuksa, stilongsen og underbuksa. Helt inn på huden kjente hun kulden fra snøen. Hun måtte tisse snart.
Ellinor ville ikke gå enda. Kanskje snøplogen kom akkurat når de hadde kommet seg ned på veien igjen.
– Hører du ikke snøplogen? spurte Ellinor. Hun hadde begynt å sutte på snøen som hang fast i strikkevottene hennes.
Nei, Jorun syntes ikke hun hørte noen på veien. Hun hørte noen skjærer som satt i trærne og skvattra til hverandre. Hun hørte et ekkorn som smatt opp ei snøtung gran. Hun hørte snøen som raste ned fra greinene og ned på bakken. Den laga ikke så mye lyd. Og hun så at det begynte å snø igjen. Store snøfiller landa på den røde og hvite lua til Ellinor og på den blå jakka hennes. Jorun strakk ut tunga og smakte på snøen. Den smakte ikke så mye, bare kaldt og vått. Snøen la seg på veien. Snart ville Asmund måtte kjøre snøplogen her. Men hvor var han nå? Var han helt sør ved kirka? Eller hadde han nettopp snudd ved Nordrampa? Eller hadde han kanskje dratt hjem til Gunda for å ete duggur. Satt Asmund varmt og godt ved kjøkkenbordet og lo og supte i seg kaffe sammen med Gunda oppi Rudslihagen og så ut av vinduet for å se hvor mye det snødde? Hvor lenge kunne han kvile før han måtte ut og brøyte igjen?
Jorun kjente at hun ikke greide å holde igjen tissen lenger. Snøen var så kald under henne. Hun ble varm mellom beina av tissen som bare kom. Ut av henne, gjennom underbuksa og stilongsen og langbuksa, ut i snøen trengte tissen seg fram. Snøen var kvit og rein. Nå ble det et gult hull i snøen der tissen hennes rant. Det visste hun. Hun hadde sett mange merker etter tiss i snøen. Mange steder hadde mennesker og dyr tissa i snøen. Hun hadde tissa i snøen før også, men da hadde hun rukket å dra ned buksa først. Den gule, varme tissen laga et hull i den kalde, kvite snøen. Det var ikke slik at tissen frøs til is. Den varme tissen vant på en måte over den kalde snøen og laga hull i den.
– Nei, nå orker jeg ikke sitte her lenger. Kom så går vi. Jeg må på do snart! Hvis vi springer bort til Karlsvingen, ser vi hvis snøplogen kommer oppi bakken bak svingen, sa Ellinor. Nå var hun blitt kald også.
– Jeg venter litt til, svarte Jorun. Hun ville være sikker på at buksa var blitt helt kald igjen, så det ikke skulle ryke av den når hun reiste seg.
Skrevet av Jorun Roaldseth
6 kommentarer:
Så koselig historie, og så mange flotte gamle bilder. Snøplog er nok et redskal som har vært brukt i Norge i veldig mange år.
Gleder meg til fortsettelsen!
Så fint du skriver. Kjenner meg igjen fra barndommen. Jeg husker jeg var også redd for snøplogen. Når det var kommet snø når jeg gikk til skolen og traktoren ikke hadde brøyta enda, var det jo mørkt også. Og da gikk jeg og var redd den ikke skulle se meg hvis den kom. Både på grunn av snøføyka og mørket.
Ja, dette er ei historie for oss som har levd ei stund. Og alt var ikke bedre før, men vi lærte å passe oss og bli selvstendige. Det blir gjerne til at vi går litt i barmdommen og minnes ved juletider.
God førjulstid!
Klem Ingunn
Koselig historie Jorun. Takk !
Nå jeg lagt ut omtalen fra Lillehammer kunstsenter.
Hilsen Ingun
Dette var virkelig hyggelig lesing. Tusen takk. Vi har det litt annerledes nå, både på godt og vondt!
Gode og fargerike adventsdager ønskes av Tove/fargeneforteller
Så artig å lese. Koselig med sånne historier fra tidligere.
Legg inn en kommentar