TRANE - et drama

 

Trane - foto hentet fra Store Norske Leksikon

 

Vi kjørte over Torpaåsen på vei til Lillehammer en maikveld i skumringen. Jeg var passasjer i forsetet. Vi hadde passert flere fareskilt med bilde av elg og sau, så jeg holdt øye med veikanten for å se om det lå sauer der. Jeg saumfór skogen og myrene vi passerte i tilfelle det skulle dukke opp en elg som hadde tenkt å bykse ut i veien foran bilen vår. Jeg fikk øye på et merkelig, stort dyr lenger framme. Det var grått og stod på myra innafor et gjerde. Jeg tenkte det ikke kunne utgjøre noen fare for oss. Men hva i alle dager kunne det være for et dyr? Det liknet hverken sau eller elg.

Da vi passerte, så jeg at det var en trane som beitet på myra. Den stod med nebbet ned i mosen og fant seg noe snadder der. Jeg gjenkjente straks fuglen, men den var større enn jeg hadde forestilt meg. Et flott dyr på høyde med et to år gammelt barn. Og det er her dramaet kommer inn.

Vårt møte med tranen denne gangen foregikk helt udramatisk. Vi kjørte i lukket bil på veien, tranen holdt seg i ro på myra bak gjerdet. 

Dramaet utspilte seg for nesten 70 år siden på Maihaugen. Det er ikke noe jeg husker, men jeg er blitt fortalt historien gjentatte ganger. Historien har tre hoved"personer", - det er skurken Tranpetter, offeret Jorun og helten Mor:

 Maihaugen er et friluftsmuseum som ligger vakkert til på Lillehammer. Mellom de gamle husene gikk den gang en trane som hadde fått navnet Tranpetter. Hvorfor en trane hadde slått seg til på Maihaugen, er ikke godt å vite. Tranpetter kom tilbake til Maihaugen hver vår. På sommerstid er det mye folk på området, og mange var interessert i den store fuglen, ville ta på den og gi den mat. Med årene ble Tranpetter en smule irritabel og gretten.

Denne sommeren hadde Mor og Far besøk av slekt fra Vestlandet. Maihaugen var et fint sted å ta med gjester. Etter en runde inn og ut av gamle hus og spasering i fin natur, endte begge familier med barn og voksne opp i setergrenda øverst på området for å få seg en pause og spise rømmegrøt på kaféen på Valbjørseter. De voksne satt og pratet og koste seg og barna sprang rundt og lekte.

Et hyl skjærer gjennom idyllen. En mor løper det forteste hun kan, triver en stabbende jentunge rett foran nebbet til den store fuglen som har sett seg ut barnets øyne som snadder. I det han skal hakke til seg byttet, forsvinner det centimetere fra ham.

Det ble skriking og roping. Jorun skrek, Mor skrek, de andre barna skrek, voksne stimlet til. Det ble høylytt snakking og diskutering. Mor og barn stod skjelvende og ville hjem. De andre barna ville også hjem.

Det ble ikke fortært mer rømmegrøt i familien den dagen. Kaffen ble servert hjemme. Mor og Jorun kom uskadet fra dramaet. Om opptrinnet fikk et etterspill sier historien ingenting om. Men neste vår kom det ingen Tranpetter til Maihaugen.