KK (kvinner&kultur)

KK (kvinner&kultur)
Viser innlegg med etiketten Maihaugen. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Maihaugen. Vis alle innlegg

onsdag 1. desember 2021

ADVENT: SNØPLOGEN ER FARLIG

 Vi skriver desember og det er kommet snø mange steder i landet. Som en slags adventskalender vil jeg prøve å skrive en liten historie hver uke fram til jul. Jeg dikter fritt med utgangspunkt i minner fra barndommen i en liten dal på Østlandet. Da blir språket et helt annet enn det jeg har lagt meg til etter mer enn 40 år i Bergen. God fornøyelse:


Foto: Botnan og omegn Historielag

SNØPLOGEN ER FARLIG

Asmund kjørte snøplog i hele dalen. Fram og tilbake helt fra kirka til Nordrampa kjørte han plogen så snøen spruta hele dagen. Plogen virvla opp snøen så lufta ble helt kvit og sikta ble så dårlig at han ikke så noen ting nesten. Asmund kunne ikke se småunger som gikk langs veien eller lekte i brøytekantene. Han så ikke snøhulene som ungene hadde gravd ut i hardpakka snø langs veien. Derfor sa alle voksne, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og lærere, alle de møtte på butikken og over alt, at ungene måtte passe seg for snøplogen. "Asmund har ikke lyst til å kjøre i hjel unger langs veien", sa de. Men Asmund kunne ikke se om det var unger i veikanten når han kjørte snøplogen, derfor måtte ungene sjøl lære å passe seg.

Ellinor og Jorun var på vei til Sølvi for å leke da de syntes de hørte snøplogen. De fortet seg å klyve opp i brøytekanten. Der oppe kunne de se litt lenger. De kunne se både framover veien helt til Karlsvingen, og bakover, der veien kom ned fra huset til Ellinor der de hadde vært og lekt nettopp. Det var ingen biler ute og kjørte.

– Ser du snøplogen?

 – Nei, men jeg syns jeg hører den rundt svingen bak låven til Karl.

 

Foto: Statens Veivesen

Jentene ble enige om å sitte der oppi brøytekanten for å vente på snøplogen. De krabba så høyt opp og langt fra veien de kunne komme. Her oppe kunne ikke Asmund kjøre på dem med snøplogen. De satt der lenge og venta, men ingen snøplog kom. Der kom halvtolvbussen til byen. Det føyka snø rundt den. Ellinor og Jorun satt trygt oppi brøytekanten. Det var lyst inni bussen. Hun kunne se Ragna Oppisveen og dattera hennes inni bussen. De skulle nok til byen en tur.

Bussen forsvant bråkende rundt svingen. Den neste bussen var den som far kom fra arbeid med. Det var lenge til. Men der kom Kåre med lastebilen. Han hadde kjettinger på alle hjula, og de bråkte så de hørte han lenge før de så han. Han kjørte rundt og hjalp folk med alt mulig. Han hadde vært oppe hos dem og hjulpet til med nytt tak på låven i vår. Han hadde mye rart på lasteplanet. Kanskje han skulle sørover til butikken eller samfunnshuset og ordne med noe?

Snart kom kanskje Oddvar kjørende med Svarten. Oddvar hadde så mange ærend rundt i bygda. Asmund kjørte bare på hovedveien med snøplogen sin. Oddvar og Svarten kjørte med en treplog for å brøyte veier opp til småbruk og andre som ikke hadde hest sjøl. Svarten sprang foran i løssnøen og Oddvar satt oppå treplogen så den skulle bli tung nok til å brøyte bort snøen. Men nå var det stille på veien. Ingen snøplog og ingen hest å se.

Foto: Maihaugen
  https://www.facebook.com/maihaugen/videos/478646446099224/   ( Trykk på linken for å se video av hest med treplog fra Maihaugen).

– Skal vi gå ned? spurte Jorun. Hun var kald i rompa gjennom vinterbuksa, stilongsen og underbuksa. Helt inn på huden kjente hun kulden fra snøen. Hun måtte tisse snart.

Ellinor ville ikke gå enda. Kanskje snøplogen kom akkurat når de hadde kommet seg ned på veien igjen.

– Hører du ikke snøplogen? spurte Ellinor. Hun hadde begynt å sutte på snøen som hang fast i strikkevottene hennes.

Nei, Jorun syntes ikke hun hørte noen på veien.  Hun hørte noen skjærer som satt i trærne og skvattra til hverandre. Hun hørte et ekkorn som smatt opp ei snøtung gran. Hun hørte snøen som raste ned fra greinene og ned på bakken. Den laga ikke så mye lyd. Og hun så at det begynte å snø igjen. Store snøfiller landa på den røde og hvite lua til Ellinor og på den blå jakka hennes. Jorun strakk ut tunga og smakte på snøen. Den smakte ikke så mye, bare kaldt og vått. Snøen la seg på veien. Snart ville Asmund måtte kjøre snøplogen her. Men hvor var han nå? Var han helt sør ved kirka? Eller hadde han nettopp snudd ved Nordrampa? Eller hadde han kanskje dratt hjem til Gunda for å ete duggur. Satt Asmund varmt og godt ved kjøkkenbordet og lo og supte i seg kaffe sammen med Gunda oppi Rudslihagen og så ut av vinduet for å se hvor mye det snødde? Hvor lenge kunne han kvile før han måtte ut og brøyte igjen?

Jorun kjente at hun ikke greide å holde igjen tissen lenger. Snøen var så kald under henne. Hun ble varm mellom beina av tissen som bare kom. Ut av henne, gjennom underbuksa og stilongsen og langbuksa, ut i snøen trengte tissen seg fram. Snøen var kvit og rein. Nå ble det et gult hull i snøen der tissen hennes rant. Det visste hun. Hun hadde sett mange merker etter tiss i snøen. Mange steder hadde mennesker og dyr tissa i snøen. Hun hadde tissa i snøen før også, men da hadde hun rukket å dra ned buksa først. Den gule, varme tissen laga et hull i den kalde, kvite snøen. Det var ikke slik at tissen frøs til is. Den varme tissen vant på en måte over den kalde snøen og laga hull i den.

– Nei, nå orker jeg ikke sitte her lenger. Kom så går vi. Jeg må på do snart! Hvis vi springer bort til Karlsvingen, ser vi hvis snøplogen kommer oppi bakken bak svingen, sa Ellinor. Nå var hun blitt kald også.

– Jeg venter litt til, svarte Jorun. Hun ville være sikker på at buksa var blitt helt kald igjen, så det ikke skulle ryke av den når hun reiste seg. 

Skrevet av Jorun Roaldseth

fredag 27. august 2021

BRUDEKRONER OG DRAKTER

 

Denne brudekronen kan du se i utstillingen Impulser på Maihaugen på Lillehammer. 

Skikken med å bære brudekrone kom til Norden på slutten av 1500 tallet får vi vite. Brudekronen var forbeholdt førstegangsbruder. Det var ikke uvanlig å gifte seg flere ganger, for hvis mannen døde, var hun avhengig av å finne seg en ny mann som kunne forsørge henne og barna. Sykdom og død var en del av hverdagen. Men hadde hun stått brud før, måtte neste bryllup bli enklere.

Brudekronene kunne se veldig forskjellige ut. Noen var av rent metall, andre av silke og fargede perler.


Hva denne er laget av, er ikke godt å si, men den er pyntet med silkeblomster og silkebånd.

Det var ikke hvit kjole på bruden den gang brudekrone var i bruk, men tvert imot fargerike drakter.


Og se hva jeg fant! Skjørtet i forgrunnen og jakken i bakrunnen er fra 1700-tallet og er utgangspunkt for bunaden jeg har. 

Rekonstruert 1700-tallsdrakt fra Gudbrandsdalen, laget på husfliden på Lillehammer.

I morgen skal jeg ikle meg min bunad med mønstrete skjørt, rød jakke og gul vest. 

Vi skal feire en konfirmant som måtte utsette selskapet sitt i vår, pga. strenge restriksjoner. Nå er det så varmt i Bergen at jeg kanskje ikke trenger jakke. Det blir nok en fin dag!

Bildene over er tatt på Maihaugen. 

Her ser du bilde av bunaden som bygger på plaggene fra 1700-tallet:

Foto: Arnfinn Johnsen. Bilde fra boka Bunader fra Gudgrandsdalen.

Jeg har skrevet om brudekroner og kronebruder på bloggen min mange ganger før. 

Her er et gammelt bilde:


 Bildet av dobbeltbrudeparet er fra et gammelt album jeg kjøpte på en antikkmesse i Bergen for mange år siden. Brudene er nok fargerike, men alle er preget av stundens alvor.


fredag 6. august 2021

TEKSTILKUNST PÅ MAIHAUGEN

 Maihaugen på Lillehammer er verd mange besøk.

 I sommer var vi der nok en gang.

 I år viser de utstillingen Dine boliger er meg kjær av tekstilkunstneren Borgny Svalastog

 Foto: Kirsti Hovde

Jeg, som etter fattig evne holder på å brodere en bunad, blir andektig i møte med Borgny Svalastogs arbeider. 

Jeg har lyst å vise dere noen bilder jeg tok fra utstillingen, og oppfordrer alle som har mulighet til det, til å ta turen. 


 Detalj. Agnus Dei (Guds Lam)

Svalastog arbeider med forskjellige uttrykk, bla. a. trykk og glass. 

Men i denne utstillingen vises for det meste kirketekstiler. Når hun skal lage nye tekstiler til en kirke, lar hun seg inspirere av interiøret i kirken, enten den er gammel eller ny.


 

I et fiskerkapell er bispekåpe og bispelue dekorert med fiskefluer!

 


Messehagel og detalj fra messehagel. 

Wikipedia: "Messehakel (av norrønt hakul, som tyder kappe) er ein kappe presten eller biskopen nyttar saman med den liturgisk drakta når han eller ho forrettar altarteneste på høgtidsdagar og under feiring av nattverd." 

Når jeg sitter i kirken og ser alteret og presten langt der framme, tenker jeg ikke alltid over hvordan tekstilene ser ut på nært hold og hvor mye arbeid som ligger bak dem.


 Mange gamle kirker er rikt dekorert med akantusutskjæringer. Dette inspirerer kunstneren. Akantusdekor har jeg skrevet om flere ganger i andre sammenhenger på bloggen.

Her er en skisse til en messehagel.

Nærbilder av et gullbroderi på kirketekstiler:

  Jomfru Maria.

Den korsfestede Kristus.


 
Den oppstandne Kristus.

 

 
Brudepute.

 Dåpslue.



Et spesielt aktuelt innslag for denne utstillingen var bispekåpen som publikum kunne være med og utforme. Vi ble oppfordret til å skrive tanker om pandemien vi er midt oppe i på lapper som siden ble hektet fast til denne bispekåpen.

"Alt kjøtt er som gress"  er en bok om Borgny Svalastogs verk fra  1984 - 2020 utgitt i forbindelse med en retrospektiv utstilling i Telemarksgalleriet på Notodden tidligere i år.

Tusen takk for en stor opplevelse til Borgny Svalastog og Maihaugen. Jeg kommer tilbake med mer fra Maihaugen i neste blogginnlegg.

fredag 17. juni 2016

LILLEHAMMER


Lillehammer dufter av syriner i begynnelsen av juni

Jeg var på Lillehammer i begynnelsen av juni. Det er en fin tid alle steder, men det slo meg at Lillehammer fortjener et innlegg på bloggen min. Har du tenkt å feriere i Norge i sommer, ta en tur innom Lillehammer!

Det meste av Storgata er gågate med sjarmerende butikker og kaféer.

Nedenfor Storgata ligger Stortorget med bla. a. Lillehammer Kunstmuseum.

Kunstmuseet går på folkemunne under navnet "Flygelet" pga. formen på bygget. 
I forgrunnen ser vi en skulptur av Bård Breivik. Han har jeg skrevet om tidligere.
Nå har Lillehammer kunstmuseum nettopp ferdigstilt et stort arbeid av Bård Breivik. 

Dette fantastiske, "aluminiumsfolieaktige" taket hører til et nybygg på opp- og baksiden av museet, og er ikke så lett å få øye på hvis du ikke vet hvor det er. 

Men det er vel verdt å lete opp. Museet har en vann- og steinhage laget av Breivik, den er nå utvidet. Du kan sitte og se på den mens du tar en kopp kaffe i museets kafé, enten inne eller utendørs. 
Jeg flyttet med meg bordet mitt, slik at jeg kunne nyte både synet og lyden av hagen.




Går du opp trappene t.v. i bildet her, ser du den blanke "kronen". Den er nesten usynlig her, øverst t.v. i bildet, pga. lyset.



På Torget troner statuen av denne mannen, som har vært med å gjøre Lillehammers navn kjent, dette er nemlig Anders Sandvig, han som grunnla "De Sandvigske Samlinger" på Maihaugen.

Den nye statuen av ham har det vært mye diskusjoner om.

Foto: Geir Randby/NRK
Det var tøft, tenkte jeg, da jeg så modellen. Men dessverre hadde ikke kunstneren og de som skulle sette opp monumentet, tenkt på at naturen rundt ikke er et blankt lerret. RAM arkitektur står bak monumentet.

Foto: Adrian Lombardo


Slik er dessverre Sandvigmonumentet i virkeligheten. Veldig vanskelig å få øye på Sandvig i dette virvaret av metallstenger. 
Jeg hadde likt at han ønsket oss velkommen når vi kommer fra parkeringsplassen og går mot inngangen. 
Monumentet er fint plassert, men det ser bare kaotisk ut. Hadde kunstneren satt det mot en hvit bakgrunn, hadde problemet vært løst. 

Men nå er det plassert ut utkikksposter rundt om på Maihaugen, der du skal kunne gjenkjenne Sandvig hvis du ser på fotografiet først. Ikke alle monumenter er like vellykkede...

 Maihaugen er et fint sted å gå tur, gratis etter stengetid. Eller betal for masse opplevelser i åpningstiden. Ta med barn og barnebarn og besøk dyrene, se endene vannene og fiskene i vannene. Gamle hus, gårder, bygårder, befolkede hus, vandrespill og mye annet.

Foto fra Maihaugens nettside

Lillehammer har så mye å by på, mange kunstnere har og har hatt tilknytning til byen. 
Her kan du besøke Bjerkebæk, Sigrid Unsets hjem, det ligger like ved Lysgårdsbakkene.

Foto fra Bjekebæks nettside
 I Follebu, en kort kjøretur fra byen, ligger Aulestad, Bjørnstjerne Bjørnsons gård.

Foto fra Aulestads nettside

Ikke langt unna Lillehammer sentrum ligger Lilleputthammer og Hunderfossen Familiepark.

  Dette er bare litt av det Lillehammer har å by på. Kanskje støter vi på hverandre der i løpet av sommeren? :)