I dag har jeg gleden av å dele med dere den romantiske kjærlighetshistorien til det herlige paret Andrew og Birthe.
Birthe har ordet:
Da vi giftet oss i 1973
Det begynte med en forlovelse. Andrew og jeg var på scootertur til Sørlandet og fant en dag ut at nå skulle vi forlove oss. Undertegnede brud var da 18 og brudgommen nettopp fylt 20. Vi besøkte først en gullsmed i Risør, la fram vårt behov for forlovelsesringer og at vi ville ha dem graverte samme dag. Gullsmeden beklaget, men det lot seg ikke gjøre. Tenke seg til! Den vordende bruden var oppbrakt. Vi dro så videre til Arendal og besøkte gullsmed nummer to. Her var det orden i sakene, vi fikk tatt ut moderne, litt brede, gullringer og - vi skulle få dem inngravert med det samme! Dette var kjekt! Vi dro fra butikken med ringene og en bryllupsbok de pleide å gi til forlovede par. Vi satte oss i trappene i havnen og tok ringene på hverandres ringfingre der. Det var romantisk. Vi gikk så inn i nærmeste bokhandler, kjøpte to «turistkort» fra Arendal, skrev en hyggelig hilsen til våre respektive foreldre. Vi avsluttet med: «Forresten, vi har forlovet oss». Så la vi dem i nærmeste postkasse.
Så kom vi hjem. Foreldrene våre virket glade og fikk sjekket ut at de ikke skulle bli besteforeldre. Så var vi forlovet i et helt halvt år. Da gav vi beskjed om at vi ville gifte oss til sommeren. Dette kom visst litt brått på, for nå var brudens bestefar helt overbevist om at han skulle bli oldefar. Nei, du.
Vi ønsket å gifte oss hos byfogden i Bergen. Da vi allerede hadde bestemt datoen for bryllupet, og det viste seg at byfogden ikke vår åpent på lørdager, tenkte vi at det var vel greit å gifte seg i kirken. Andrew syntes vielsesritualet med spørsmålet om å elske og ære hverandre til vi døde, var litt vel heftig. Han ringte derfor til presten i kirken vi hørte til og la fram sine tanker. Prestens svarte at hvis vi ikke kunne love dette, så var det ikke ekte kjærlighet. Det endte med at vi byttet kirke og prest. Vi kan ikke huske at den «nye» presten hadde noen innvendinger om våre refleksjoner. Vi bad om å få vår «egen» melodi til bryllupsmarsj. Dette var «Morning has broken», den gang vakkert og stemningsfullt framført av Cat Stevens. Dette kunne ikke presten bifalle. Han sa at det var organisten som skulle bestemme hvilken inngangs- og utgangsmelodi som skulle brukes. Dette var svært skuffende for oss, men nå nærmet bryllupsdatoen seg, så bytting av kirke og prest en gang til, var det ikke tid til.
Så skulle
brudekjole og dress skaffes til veie. Brudgommen fikk kjøpt en smalstripet,
mørk jerseydress og blanke brune sko med høye hæler. Han var så fin og tøff!
Jeg fikk min mor (og hennes lommebok) med meg rundt i alle damebutikkene i
Bergen. Det var viktig at kjolen ikke så ut som en vanlig, og etter mitt syn,
kjedelig brudekjole. Og slør var overhodet ikke aktuelt. Vi endte opp i Else
Kolderups Boutique i Nygårdsgaten, der jeg aller nådigst gikk med på å kjøpe en
beige ullkjole med strikkliv og litt puffermer. Med brune sko og et stort
halskjede med tigerøye, ble det bra. På hodet hadde jeg en selvheklet hatt,
litt sånn rastafari-fasong. Min mor hadde laget en enkel brudebukett.
Det nærmet seg, og gjester var inviterte. Foreldrene mine tok på seg å holde bryllupsfestene i deres hus. Ja, det var to fester. En for familien og en for venner. Men først måtte vi altså i kirken. Min far hadde kanskje hatt et lite håp om at han skulle få føre sin datter opp over kirkegulvet, men det kunne han bare glemme. Jeg sa til ham at jeg ikke ville leveres til Andrew som en annen «pakkepost»! Han tok det pent.
St. Hansaften 1973, klokka 11.00, i 30 graders varme, stod Andrew og jeg klar til å gå sammen opp til alteret. Vi hørte organisten slo an en tone, dørene åpnet seg, og vi kunne gå, sakte, sakte, hånd i hånd. Men, denne bryllupsmarsjen hadde vi aldri hørt før, og i tillegg, midtveis, spilte organisten feil. Dette var et vanskelig øyeblikk for oss begge. Men, med gode miner til slett spill, bokstavelig talt, kom vi oss fram til alteret og presten. I det vi passerte familien på de fremste benkene, utbrøt min oldemor: «Kor e bruden?». Jeg hadde altså lykkes i å ikke se ut som en vanlig, kjedelig brud! Hurra!
Gifte ble vi, alle var glade – nå kunne festene begynne! Siden jeg ikke ville være en tradisjonell brud, hadde jeg ordnet med et eget antrekk til festen med vennene. Min svigermor er engelsk, og hun hadde besørget en brun og hvitprikket nattkjole med knall oransje pyntebånd, fra St. Michaels i England. Iført denne moderne nattkjolen, ønsket jeg våre venner velkommen. Min beste venninne var meget skuffet over at jeg hadde skiftet til det nye antrekket, og det fikk jeg virkelig høre…
Det var to vellykkede fester, noen «fadeser» til tross. I familiefesten ble det servert kald kalkun med tilbehør. Min mor ble meget stresset, da hun skjønte at kalkunen ble servert uten å være oppskåret. Med gjester fra England som ikke fikk til å forsyne seg, ble det nesten litt for mye for vertinnen. Serveringsfatene måtte ut igjen på kjøkkenet, der det ble hektisk aktivitet. Det ble derfor litt ekstra ventetid på maten, men brudeparet hadde det supert.
På vennefesten hadde min far gitt ansvaret for alkoholservering til en venn av min bror. Han fikk beskjed om at han måtte vise måtehold ved skjenking av drinker. Det skulle også serveres sjampanje. Han tok oppdraget svært alvorlig, eller så var han uvanlig glemsk til å være en ungdom i sin beste alder. Dagen etter stod det 11 åpnede sjampanjeflasker under bordet i «baren». Ingen av gjestene hadde blitt budt sjampanje! Som en konsekvens av denne «fadesen» måtte mine foreldre og en tante og onkel, pliktskyldigst drikke så mye de orket av sjampanjen dagen etterpå. Da ble det god stemning!
Etterord:
Da Andrew og jeg feiret vårt sølvbryllup, arrangerte vi et rebusløp for gjestene. På første post, måtte alle møte opp foran Birkeland kirke, der vi hadde giftet oss. Vi hadde med stor Ghettoblaster utenfor kirken, og vi kunne endelig få oppfylt drømmen om å gå brudemarsj, dog langs kirkeveggen, til Cat Stevens «Morning has broken» på «full guffe». Vi var ny oppdressete for anledningen og bar hver vår kjempelange, røde rose i hendene. Det føltes så godt! Vi fikk det som vi ville – til slutt!
Nå har vi vært gift i snart 50 år. Er vi heldige, skal vi nok finne på noe sprell for gjestene på gullbryllupsdagen også!
Birthe Johanne Rasmussen
(brudgommen, Andrew Hanevik, har godkjent historien)
.JPG)
