MORSDAG

 

Christian Krohg: Sovende mor

I morgen er det morsdag! Gratulerer til alle mødre!

 

MOR

Det var tidlig en sensommerdag. Mor stod ved kjøkkenbenken og smurte brødskiver til oss. Sola lyste skrått inn gjennom kjøkkenvinduet. I det Mor snudde seg fra kjøkkenbenken og satte fra seg fatet med brødskiver på bordet foran oss, traff solstrålen henne i ansiktet og lyste på hele henne. Da så jeg Mor.

Plutselig la jeg merke til foldeskjørtet med mørkerøde og grønne ruter som hun hadde på seg hver dag. Skjørtet var flekkete og slitt. Hun hadde den samme nuppete hverdagsblusen hun hadde gått i i hele sommer. Og nå så jeg det også, at magen hennes struttet under skjørtet. Hun hadde festet det med en sikkerhetsnål i siden, men det var en åpen glippe i siden på skjørtet, - det var for trangt i livet for henne.

Og solen skinte på ansiktet hennes. Det var blekt og dratt.  Og jeg så Mor. Babyen gråt og søstrene mine krangla. Broren min prøvde å erte meg, men jeg ble sittende og se på de forte bevegelsene til Mor, de grove hendene hennes, huden på fingrene som var tørr og oppsprukket, øynene som var røde, håret som ikke var kjemma enda i dag. Og jeg så at Mor var et menneske, en kvinne som hadde født fem barn og tatt dem med til den andre siden av landet fordi hun måtte. Og på det nye stedet hadde Mor født et barn til. Og nå var skjørtet for trangt igjen.

Mor hadde lagt fram reine klær til de store barna som skulle på skolen i dag. Jeg og broren min hadde tatt på oss det samme som i går. Mor hadde stått tidlig opp og tatt med seg tissepotta fra soverommet vårt da hun skulle ut og gi grisene mat før hun gikk inn på kjøkkenet og begynte å dekke på frokost til oss. Da frokosten var klar, vekket hun hver og en av oss. Hun fant fram vaskevann og såpe og sørga for at alle var reine og fikk på seg hele, reine klær. Og nå stod Mor her og smurte brødskiver til oss.

Og før dette hadde Mor kokt kaffe og laga frokost og smurt niste til Far som måtte reise med bussen til arbeid i byen og bli borte hele dagen. Og etterpå skulle Mor varme kaffe til Arve og skjære tjukke skiver til han også av brødet hun hadde bakt i går. Mor skulle gi babyen graut og flaske, og kopplammet skulle ha flaske og hun skulle samle inn eggene som hønene pleide å gjemme mellom buskas og brennesler i hønsegården fordi de ville lage kyllinger av eggene sine selv om de ikke hadde noen hane. Og Mor skulle gjøre reint hos grisene som hadde mange grisunger.

Jeg visste at etterpå skulle Mor skylle bleier i den iskalde bekken og henge dem til tørk på snora. Og broren min og jeg skulle være med og klatre på steinene på kanten av bekken og Mor skulle vaske klær og passe broren min og meg og babyen. 

Alt dette så jeg i et lite øyeblikk i lyset fra solstrålene som kom og skinte på Mor en tidlig morgen. Og jeg glemmer det aldri.

 

Tracy Emins: Moren

LØSNING PÅ BRUDEKJOLEMYSTERIET!?

Magrit, min kusines datter, sendte meg plutselig en melding med et bilde: Kan dette være den forsvunnede brudekjolen fra brudekjolemysteriet? Magrit er datter til min kusine Karen, som døde i desember.

Den mystiske kjolen.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg her på bloggen kalt Brudekjolemysteriet. Min kusine, Synnøve, Karens søster, trodde hun hadde funnet morens brudekjole i sine gjemmer. Siden jeg har arbeidet med bruder som kunstprosjekt, og startet bloggen min i den forbindelse, lurte hun på om jeg var interessert i kjolen. Synnøve var alvorlig syk på den tiden, og var blitt veldig tynn, så hun fikk på seg den lille kjolen, selv om hun var en dame på over 170 cm og moren var minst 10 cm lavere og skrøt av at hun veide knapt 50 kilo da hun giftet seg i 1942.

Tante Gunvor giftet seg med Kristian i selvsydd kjole i 1942.

Gunvor var min fars søster. Hun giftet seg med Kristian og de fikk fire barn, Synnøve og Karen, og to yngre gutter.

Synnøve prøver brudekjolen hun fant, men er det morens brudekjole?

Som du kan lese i "Brudekjolemysteriet", fant vi ut at dette måtte være vår felles tante Ester sin brudekjole, som Gunvor sydde til sin søster i 1940. Gunvor var utdannet i skredder- og kjolesøm.

Tante Ester giftet seg med Kåre i 1940. Brudekjolen hadde søsteren, Gunvor sydd.

 

Ester og Kåre fikk ingen etterkommere og vi konkluderte med at Esters brudekjole hadde havnet hos Gunvor da Ester døde i 1988. Synnøve hadde tatt den med seg da moren Gunvor døde i  2007 i den tro at det var morens brudekjole hun hadde tatt vare på. Men det var altså ikke riktig kjole! Så hvor var det blitt av Gunvors brudekjole?

Kunne det være sånn at Gunvor giftet seg i kjolen hun hadde sydd til søsteren to år tidligere? lurte Synnøve og jeg. Men så dukket det opp et mystisk bilde:

Gunvor t.v. og Ester med foreldrene.

Begge søstrene er ikledd brudekjoler samtidig! Hvorfor, er fremdeles et mysterium, siden de giftet seg med to års mellomrom. Men det er ihvertfall et bevis på at det fantes to forskjellige kjoler!

Synnøve døde i 2020 og brudekjolemysteriet var enda ikke løst. Hun bodde i Bergen hvor jeg også bor. På Østlandet bodde søsteren Karen. Hun hadde nevnt noe om en hvit, skrukkete kjole hun hadde kommet over en gang. Men hun hadde ikke sett den på mange år og visste ikke hvor den hadde blitt av. De siste årene hadde hun ikke helse til å lete etter en bortkommet brudekjole. 

Karen dør nå rett før sist jul. På nyåret er de tre barna hennes samlet for å rydde i morens klær. En plastpose med noe hvitt stoff vekker datteren, Magrits nysgjerrighet. Hun har brudekjolemysteriet i bakhodet. Kan det være den bortkomne brudekjolen?

Hun sender melding med bilde til meg. Er jeg interessert i kjolen? Hun og søskena har ikke interesse av og ta vare på den, og jeg har jo tante Ester sin kjole fra før. Ja, klart jeg er interessert! Så spennende!

Den mystiske kjolen er kommet til Bergen.

Jeg ser nærmere på kjolen som Magrit har sendt meg. Det er noe som ikke stemmer. Denne kjolen er åpnere i halsen enn den Gunvor hadde, og sløyfe er det heller ikke på den, slik nærbildet av Gunvor som brud viser. Men den fine sømmen over brystet med litt vaffelsøm er der som på brudekjolen.

Brudekjolen til Gunvor hadde en tett V-hals og sløyfe.

Magrit har studert gamle familiealbum. Hun mener løsningen kan ligge i et bilde fra bryllupet til mine foreldre. Min far hadde mange søstre og en bror. På et bilde fra hans bryllup er søskena samlet i finstasen.

Brudeparet, mine foreldre, med fars søsken, svigersøsken, nevø og nieser i 1948. Brudepikene er Synnøve og Karen. Ester helt til venstre, Gunvor i farget kjole t.h. i bildet.

 - Se nøye på kjolen til tante Ester, sier Magrit. Ser ikke den veldig lik ut som bestas brudekjole? Magrit er altså tante Gunvors barnebarn. Kjolen Ester har på ser ut til å være litt stor til henne, den når helt ned til bakken og er lang på ermene. Halsen er åpnere enn på Gunvors brudekjole, og pyntesløyfen er borte, men knappene er de samme og kjolen er helt hvit. Bildet viser tydelig at hun er lavere enn tante Gunvor. Det vil være rimelig at søsterens kjole er litt stor til henne. Gjenbruk av brudekjoler var vanlig, omsøm skjedde stadig. Det gjaldt å være kreativ og løsningsorientert etter krigen.

Jeg ser nærmere på kjolen jeg har fått tilsendt fra Magrit. Jo, det er gjort forandringer i halsen, noen spisser er brettet inn. Det tyder på at den kan ha vært trangere i halsåpningen, mer v-formet. Og at knappene ikke går helt opp, viser at det kan ha vært plass til en sløyfe i halsen på den. Kjolen har litt puffede ermer, slik brudebildet av tante Gunvor viser.

Magrit og jeg er ganske overbeviste om at vi endelig har funnet tante Gunvors brudekjole!

Her står mitt barnebarn, Ivrine 15 år og 170 cm høy, modell i det vi tror er tante Gunvors lett omsydde brudekjole mer enn 80 år etter at Gunvor 22 år stod brud i den. Litt kort på ermene, men ellers er kjolen som skreddersydd til henne!

 Er ikke dette en morsom historie om en kjole? Ta vare på gamle klær, de kan vise seg å inneholde en spennende familiefortelling!

SKIBAKKEN

 

Snøen har kommet og gått mange ganger allerede denne vinteren i Bergen. Akkurat nå er det hvitt og lyst og fint ute.

Vintrene var alltid kalde, lange og snørike i min barndoms dal. Snøen lå hele vinteren og forsvant ikke før langt ut i mai.

Ovenfor småbruket der vi bodde, var det en bakke. Der kunne vi renne på ski når snøen hadde lagt seg. Jeg var ikke flink til å gå på ski. Jeg var i det hele tatt klønete fysisk. Men jeg ville være med i skibakken. Jeg ville prøve å gjøre det de store gjorde.

Storebroren min og vennene hans bygde skihopp midt i bakken. De suste utfor i full fart, hoppa og datt, gaula og ropte, skratta og skrålte. Det var moro i skibakken.

De store gikk fiskebein oppover bakken. Søstrene mine prøvde seg på slalåm ned bakken. De svingte så lett på skiene i løssnøen.

Jeg tenkte at jeg måtte komme meg opp, jeg også. Men skiene glei bare bakover. Jeg datt på kne, kravla meg opp og datt igjen. Men så så jeg at guttene trakka unnarennet i hoppbakken. Der skulle det være hardtrakka snø. De stilte seg på tvers av bakken og trakka med skiene tett i tett. Jeg fant ut at hvis jeg gjorde det samme, kunne jeg komme meg opp bakken, jeg også. Jeg tråkka med lengre avstand mellom skiene og støtta meg på stavene. Da glei jeg ikke bakover. Det gikk sakte, men sikkert oppover. Til slutt var jeg på toppen av bakken. Jeg pusta ut. Det var fin utsikt fra toppen. Jeg så utover grankledde åser, den ene bak den andre. Verden var stor her oppe fra.

Jeg snudde meg og så nedover bakken. Så høyt oppe jeg var! Jeg hadde bare lekt i bunnen av bakken før. Hvordan skulle jeg komme meg ned hele bakken igjen uten å dette og slå meg halvt forderva? Jeg turte ikke å sette rett utfor. Jeg prøvde meg litt på skrå. Kanskje jeg kunne få til litt slalåmsvinger, slik som søstrene mine? Plutselig sklei skiene mine fortere enn meg og jeg landa på rompa. Jeg holdt på å kollidere med en gutt i ovarennet i hoppbakken. «Unna vei!» ropte flere av guttene. Jeg kom meg opp og fikk snudd skiene den andre veien. Nå sklei jeg rett inn i noen granbusker på sida av bakken. Jeg baska meg opp på skiene igjen og stod og støtta meg på skistavene. Jeg hadde ikke kommet mer enn et lite stykke ned bakken. Ned igjen måtte jeg, jo. 

Jeg bestemte meg for at den beste og tryggeste måten var å sette meg helt ned på skiene og ake på dem. Huj hvor det gikk. Snøen spruta i ansiktet på meg. Men dette hadde jeg jo ikke kontroll over i det hele tatt! Jeg ble redd. Hjertet banka hardt og fort. Jeg prøvde å bremse med hendene. Endelig kunne jeg senke farta og fikk litt kontroll på nedfarten. Vel nede pusta jeg letta ut. Jeg bestemte meg for å holde meg til nederste del av bakken. Jeg akte litt på skiene og litt på rompa. Det var artig å leke i snøen, men store utforbakker, det var farlig.

Foto: Olav Taraldslien, Telemark Museum

På skolen var det obligatoriske skirenn og skidager. Selv om jeg gikk mye på ski, både til og fra skolen ofte om vinteren, og ellers hjemme, ble jeg aldri flink i det. Jeg kom alltid sist i disse skirennene. Resultatet ble slått opp på oppslagstavla på skolen. Jeg hatet det. Det tok nesten fra meg gleden ved å gå på ski. I mange år hadde jeg ikke ski på beina. Men så bestemte jeg meg for at jeg ville gå i mitt eget tempo, nyte naturen og den friske luften. Da kom skigleden tilbake. Jeg går helst bortover på ski. Store, bratte bakker holder jeg meg unna.

Men snø, ja det elsker jeg!  

REKVIEM FOR ET JULETRE

 

Juletreet nådde helt opp i taket

 

Godt nytt år, alle!

Vi er kommet til 6. januar, 13. dag jul, Hellige tre kongers dag. Dette var tradisjonelt slutten på jula.  Jeg liker å følge gamle, norske juletradisjoner, så hos meg kommer juletreet opp lille julaften.  Juletreet blir tent julaften kl 17.00 når jula ringes inn av kirkeklokkene og Sølvguttene synger jula inn på NRK.  Det står helst til 20. dag jul. 

Men siden juletreet er et levende vesen, vanlig norsk, kortreist gran, varierer det litt med hvor lenge det holder fra år til år. Forrige jul skrev jeg om det magiske juletreet som skjøt nye knopper og det var nesten synd å kaste det ut. 

Denne jula var vi ikke like heldige med treet. Vi fant et som så veldig friskt og grønt ut i fargen. Men da vi fikk det inn i stua, tok det mye større plass enn vi syns var både fint og praktisk! :) Og allerede mens vi pyntet det, slapp det så mange nåler at vi ble bekymret.

Lysekrona som henger der hele året, må kjempe om plassen når et så stort juletre kommer inn i stua.

  

Det stod fint i de første dagene, men etterhvert sluttet det å drikke vann, og det var ikke bare barnålene som falt. Pynten falt også av. Noe ble knust og ødelagt. Da var det ikke annet å gjøre enn å ta av julepynten og ta farvel med treet allerede 4. januar, to dager før de hellige tre konger rakk fram! 

I barndomshjemmet mitt stod julepynten alltid over fars bursdag. Han fylte år 10. januar. Dette året er det 100 år siden han ble født, og jeg ville gjerne hatt et fint juletre på dagen hans, selv om han døde for over 30 år siden.

Og i veldig mange år har det vært tradisjon at min svigerinne, Kari, som fyller år 4. januar, feirer dagen sin hos oss nærmeste helg, og før vi tar ned juletreet. I år har hun rundet 60, og vi skal feire henne her i helgen, men dessverre uten juletre :(

Men takk for alt, kjære juletre! Stammen din blir til ved når den har fått tørke, grenene og barnålene har kommet i komposthaugen og blir til jord som skal hjelpe nytt liv å gro fram etterhvert. Det er vel ikke det verste som kan skje et tre?

Grenløs stamme og ei bøtte full av barnåler er alt som er igjen av juletreet

Og resten av julepynten skal få stå til 20.dagen!

GOD JUL

 

På årets mørkeste dag: Med julekrybbe laget av kunstner Siri Herland, engleuro laget av min mor Anna, og sølvpapirengler laget av meg, ønsker jeg at alle må få en god jul; fredelig og trøsterik til dem som trenger det, og glad og livlig til dem som trenger det! Vi er alle forskjellige og livene våre er forskjellige. 

Det er vanskelige tider i verden både nær og fjern. La oss trøste hverandre med en vakker julesalme:

"Gled deg du jord, la mørket fly

for lyset blant oss bor.

O, hvilket dyp av kjærlighet,

Gud vender all vår sorg til fred".

ANBEFALER BØKER I JULEGAVE!

 Jeg ønsker meg alltid bøker til jul, og gir gjerne bøker til andre. Her er en litt annerledes roman. Jeg kom over denne boken da vi var en tur i Oslo i slutten av oktober.

Vi er ikke så ofte i Oslo utenom besøk hos sønnen og familien, så det var tilfeldig at vi kom over Cappelen Damms hyggelige bokhandel og kafé. Rett innenfor døren stod boken utstilt. Jeg visste at Ingrid Brækken Melve, som er datteren til en fjern slektning og tidligere bloggvenninne Lise Brækken , hadde gitt ut roman, og jeg var naturligvis nysgjerrig på den. Jeg hadde tenkt å ønske meg den til jul, men siden den stod der i hyllen og nærmest ropte til meg, kjøpte jeg den og begynte å lese med en gang.

I Cappelen Damms bokhandel og kafé

Dette skriver forlaget på baksiden:

"Rebekka våkner opp på sykehuset etter en hjertetransplantasjon. Kroppen har aldri vært hennes egen, men et redskap som Gud har vist seg fram gjennom. Det tette, sammenvevde forholdet til Gud er for henne noe vakkert, og noe som gir en mening og sammenheng i livet. Men samtidig opplever hun at Gud blir sint på henne når hun søker nærhet hos andre mennesker, uten å tenke på Gud. 

Kan det nye hjertet, som hun har fått fordi noen andre har gått bort, vise seg å være en ny begynnelse? Eller betyr et nytt hjerte at hun mister det nære og spesielle forholdet til Gud?

Avstøting er historien om kroppen og sjelens kamp for å ta imot et nytt hjerte."

Det skjedde andre ting i høst som gjorde at jeg ikke kom ordentlig i gang med å lese. Men da jeg plutselig havnet på sykehus i helgen pga. en allergisk reaksjon, ble boken med dit.

Det var en merkelig opplevelse å lese denne historien mens jeg selv lå på sykehus i en feberrus. Ingrid Brækken Melve skriver om Rebekka som sitter i en stol på sykehuset og betrakter kroppen sin som ligger i sykehussengen. Hun tar oss med inn i fantasien, en tilstand mellom drøm og virkelighet, som man kan oppleve når man er veldig syk. Måten hun beskriver dette på imponerer meg! Vi følger Rebekkas fysiske og psykiske kamp for å tilpasse seg det nye hjertet hun har fått. Rebekka har alltid vært hjertesyk. Jeg ser tydelig for meg den lille, bleke, nesten gjennomsiktige jenta som ikke er som de andre i barnehagen og på skolen. Faren overbeskytter henne, moren prøver å dytte henne fram, forsøker å få datteren til å delta i leken med de andre barna. Faren er en konservativ prest, og datteren søker tilflukt i et nærmest symbiotisk forhold til Gud som hun kaller "du". 

Det er en underlig reise vi blir med på. Noen ganger er det vanskelig å skille mellom Rebekkas fantasi og hva som virkelig hender i historien. Dette tvinger meg som leser inn i følelsen av å være veldig syk. Rebekka er både sterk og svak, uten egen vilje og med sterk vilje. Det gjelder å ha sterk vilje til å begynne å leve et nytt og selvstendig liv med et friskt hjerte.

Slutten er litt merkelig, kanskje litt uferdig? Litt plutselig er alt liksom greit, uten at jeg er sikker på om det vil gå bra med henne. Men kanskje er ikke forfatteren og jeg helt enige om hva som er bra for henne? Anbefaler deg å lese selv.

For å komme ut av sykeboblen og få litt julestemning til å fortsette juleforberedelsene som ble avbrudt, viser jeg noen bilder av Bergen i desemberstemning.

Julemarked i Bergen

Paviljongen i Byparken

Månen stiger opp over Ulrikens topp

Lykke til med julegaver og juleforberedelser!