En travel dag. Beklager at Påskenøttene kommer sent i dag. Men her er
en ny oppgave i påskenøttene :)
I dag kommer siste oppgave i påskenøttene.
Jeg tar oppgaven først.
Jeg tar oppgaven først.
Vinnere av forrige oppgave ser dere lenger nede.
Sist syntes mange av dere at brudgommens dress var i snaueste laget. Det kan vel ikke akkurat sies om denne:
Sist syntes mange av dere at brudgommens dress var i snaueste laget. Det kan vel ikke akkurat sies om denne:
 |
| Ny oppgave. Ukjent fotograf. |
Hvem tror dere dette kan være?
Vær med å dikte deres kjærlighetshistorie!
Når, hvor og hvordan traff de hverandre? Når og hvor giftet de seg? Hvordan gikk det med dem?
Jeg er spent på hva dere kan fortelle :)
Oppgaven står til Påskeaften.
Så nå har dere god tid til å dikte :)
Lykke til!
 |
| Ny oppgave. Nærbilde. |
Minner om at dette er bilder jeg har fått fra Gunda M med bloggen ContainerGirl
Bildene er ukjente, så her er det ingen fasit, men fri fantasi som gjelder.
SÅ TIL FORRIGE OPPGAVE.
 |
| Forrige oppgave. |
Dere tar pusten fra meg med all fantasien deres!
Det er bare å gi seg over :)
Når det gjelder tidfesting, var dere ganske så enige denne gangen.
Det er virkelig vanskelig å peke ut en vinner.
Jeg vil ihvertfall sende en liten hilsen til alle som sender inn fortellinger, for dette er så imponerende!
Jeg har bestemt meg for å dele ut tre premier:
1. premie, for vakker kjærlighetshistorie, går til:
Fjordheim
2. premie, for originalitet, går til:
Paraphernalia
3.premie, rett og slett for mest overbevisende motejournalistikk,
går til:
kleppanrova
Jeg tror nemlig brudgommens dress var helt etter moten den gang :)
Gratulerer til vinnerne!
Send en e-post med navn og adresse, og navnet du har brukt her,
til jorun.roaldseth@gmail.com
så får dere en premie i posten etter påske.
Det er bare å gi seg over :)
Når det gjelder tidfesting, var dere ganske så enige denne gangen.
Det er virkelig vanskelig å peke ut en vinner.
Jeg vil ihvertfall sende en liten hilsen til alle som sender inn fortellinger, for dette er så imponerende!
1. premie, for vakker kjærlighetshistorie, går til:
Fjordheim
2. premie, for originalitet, går til:
Paraphernalia
3.premie, rett og slett for mest overbevisende motejournalistikk,
går til:
kleppanrova
Jeg tror nemlig brudgommens dress var helt etter moten den gang :)
Gratulerer til vinnerne!
Send en e-post med navn og adresse, og navnet du har brukt her,
til jorun.roaldseth@gmail.com
så får dere en premie i posten etter påske.
.JPG)
10 kommentarer:
Tuuusen Takk ! Dette er kjempe gøy : )
Og gratulerer ti lalle som har vært med på dette...
Så mange flinke folk!
God Påske alle sammen : )
Du verden, det var overraskende. Det var jo så mange fine fortellinger, så jeg hadde ikke trodd min skulle nå så langt. Kan forstå at du har litt av en oppgave med å finne en vinner til dette. Så tusen takk til deg.
Adressen har du fra før.
Får se om jeg rekker å skrive en til på denne. Og om det dukker opp en idee jeg kan spinne litt på.
Ønsker deg en god kveld :)
Veldig moro!
Jeg legger det ut på min blogg. Litt usikker på om jeg får svart på den siste.
Kos deg i Påsken! her er det nydelig sol.
Ingun
Hektiske dager nå rett før Påske men jeg må bare si at dette er Rina og Yannis som jobbet for farmor i Hellas, på 50-60 tallet. De var to kjempe snille folk som hjalp min mormor veldig. De bodde hjemme hos henne og Rina drev med huset og matlaging mens Yannis ordnet alt som hadde med vedlikehold å gjøre.
De levde mange gode år sammen og fikk to døtre. Anna og Spyridoula. Yannis ble drept i en bilulykke i 1978 og da flyttet Rina hos Anna. Spyridoula, den yngste, hadde reist til familie i USA for å studere.
Det var fra en tante i Amerika de fikk sent brudekjolen og dress i 1952. De hadde vokst opp sammen og bryllupet var resultat av en lang og solid kjærlighet : )
Ja. Det gikk litt fort i svingen... Det er Farmor de bodde hos og ikke mormor...
Året er 1952 - et gledens år for dette staslige paret. De traff hverandre allerede før krigen da begge var elever ved Birkeland folkehøyskole. Lydia Olsberg kom fra en godt bemidlet familie i Froland og ble sendt på folkehøyskole for å treffe andre ungdommer. Tjøstolv Røyse kom fra ei anna lita bygd - Vegårshei. Han var ikke fra det samme sosiale skiktet som Lydia. Men Tjøstolv var svaksynt og hele bygda hadde samlet inn nok penger til at han skulle få et opphold på Birkeland.
Dugnadsånden var sterk i bygda og innsamlingen ble ledet av Bergit på bruket. Nesten ngen visste hva etternavnet var, men det gjorde ingen ting. Ho var Mor Godhjeta med stor M! Det var til å begynne med vanskelig for Tjøstolv å få kontakt med de andre ungdommene, men Lydia hadde falt pladask for denne flott karen. Han var beskjeden, men hadde alltid et smil på lur. En dag på slutten av skoleåret tok han mot til seg og spurte om de skulle brevveksle etter endt opphold. Det ville Lydia svært gjerne. Hun tenkte ikke på at andre måtte lese brevene høyt for han Tjøstolv! Det ble Bergit (Mor Godhjerta) som fikk den oppgaven. Hun forsto at her var det bare å legge tilrette for at disse to skulle få hverandre. Hun lekte med andre ord Kirsten Giftekniv så det holdt. Bergit ga Tjøstolv beskjed om at ho trengte en husholderske og fikk Lydia oppover til bruket så fort hun kunne. Nå kunne det forelskede paret treffe hverandre både titt og ofte. Han ble introdusert for hennes foreldre og med mange godord og mye skryt fra Bergit ble han godtatt som svigersønn. De giftet seg i Froland kirke 2. juli 1950 og det var siokneprest Veum som viet dem. Bryllupsfesten ble holdt på Mykle gård. Dagen ble vellykket på alle måter. Lydia og Tjøstolv fikk et godt liv. De fikk i 1955 ei lita datter som de forgudet over alt på jorden. Hun fikk masse kjærlighet og omsorg av sin foreldre. Dette vet jeg for den datteren er meg! Slutt
Fortsatt fin påske til deg og takk for spennende oppgaver!
Hilsen Berit
Dette paret kjenner jeg ikke, men jeg kjenner til historien. Det er lenge siden, og minnet er ikke som før, men denne historien er vanskelig å glemme.
Tove og Nils heter de, etternavnet kan det være det samme med.
De møttes under krigen, Tove og Nils. Hun var kurér i B212, han var aktiv i hjemmefronten. Våren 1945 gikk Tove ofte med meldinger til hjemmefrontguttene som lå i trening ved Haglebu. Forelskelsen blusset opp, og Tove og Nils fikk noen lidenskapelige netter med stengun ved sengen og håndgranater i viduskarmen.
Så skjedde det grusomme. Guttene ved Haglebu ble angitt og angrepet. Heldigvis var ikke Tove der da angrepet kom, og Nils var blant dem som overlevde. Etter krigen holdt de sammen. Litt etter litt fikk de skrapt sammen det de trengte for å gifte seg, og i 1949 sto bryllupet. Både brudekjolen og dressen vakte stor beundring, men det var likevel hodepynten til Tove flest tittet på. Like etter krigen hadde en amerikansk soldat tittet lenge på Tove. Hun ble hos sin Nils, og etterhvert ble både hun og Nils gode venner med amerikaneren og han kone. Hodepynten var en kjær gave fra dem, og et besøk i Amerika var noe både Tove og Nils drømte om. Om de bare hadde hatt penger.
Nils var mye plaget med mareritt etter slaget ved Haglebu. Han ble oppfarende og vanskelig. Bedre ble det ikke da han begynte å drikke. Tove, mild og sterk, sto ved hans side, og begynte på lærerskolen for å være den stabile arbeidskraften i ekteskapet. Én ting holdt hun fast på - det ble ingen barn før Nils var på føttene igjen.
Dit kom aldri Nils. Etter en kveld på byen, møtte Nils en han gjenkjente fra slaget, en fra den gale siden, en som hadde vært med på å angripe dem. Full og rasende gikk Nils løs på mannen. Mannen omkom i basketaket. Nils taklet ikke livet i fengselet, og han døde etter bare 4 år.
Tove giftet seg aldri igjen, men hun fullførte lærerskolen og ble en kjære lærer for mange barn. Hun døde av kreft bare 53 år gammel, og en fullsatt kirke fulgte henne på den siste ferd.
Livet er ikke alltid lett.
Nei men her kommer jo familiebildene på rekke og rad. Dette er jo brullupsbilde av Kåre og Solveig. Tore og Andrea sitt tredje barn. Han ble født i 1933.
Vokste opp i Stavanger og hadde en flott barndom der. Men i ungdommen ble ting litt vanskelig. Han fikk kontakt med andre ungdommer som drev med ting litt på kanten av loven. Så for å få han bort fra det, ble han sendt inn i fjordene, til en tante og onkel som bodde på Forsand. Der derv det lite småbruk i tillegg til at onkelen var fisker. Dei hadde ingen egne unger, derfor var det behov for litt arbeidskraft på garden og fiskebåten. Kåre trivdes faktisk godt med dette arbeidet, selv om han ikke var noe glad for å bli sendt bort fra byen. Men etter som tida gikk, ble dette det beste stedet på jord for han. Ikke så langt unna småbruktet til tante og onkel, var det en annen gard. Litt større, og med den tre døtre. Det tok ikke lang tid før disse jentene ble oppmerksom på den kjekke karen som var kommet til nabogarden, og de var ivrige etter å ble kjent med han. Det var ikke så mye fritidsaktiviteter å bedrive der inne i fjordene. Men på bedehuset var det ukentlige ungdomsmøter. Og dit ville jentene prøve å få Kåre med seg. Siden han gjerne ville bli kjent med andre i bygda, ble han med. Kåre var 17 år, ung, kjekk og full av liv. Det gikk ikke lenge før han forelsket seg i Anna, den yngste av de tre jentene. Hun var så utrolig vakker, syns Kåre. Han gikk på møtene, men det var jammen ike mye han fikk med seg av det som skjedde der. Han klarte ikke å ta øynene fra den skjønne Anna. Og følelsene ble gjengjeldt. Så Anna og Kåre ble et par. Det ble en lykkelig tid. De var sammen så ofte de kunne i to år. Men så ble Anna sjuk. Hun fikk tuberkolose og ble sendt på et tuberkolosesykehus. Det gikk desverre ikke så bra, og hun døde etter nesten et år. Kåre var sønderknust, og jobbet hardt på garden for å komme over sorgen. De to andre jentene på nabogarden var også tynget av sorgen over å ha mistet sin søste. Så disse tre var ofte sammen å mintes gode tider. Den eldste Kari, skulle snart gifte seg, og Kåre var selvsagt invitert i bryllupet. Den mellomste av jentene, Solveig, hadde lenge hatt varme følelser for Kåre. Men ville selvsagt ikke uttrykke det, siden det ikke var lenge siden Anna døde. Men den dagen Kari giftet seg, klarte hun ikke å la være å vise sine følelser lenger. Det var et halvt år siden Anna døde, og Kåre hadde begynt å kjenne på at han fikk litt kriblinger i magen når Solveig kom inn i rommet der han var. Og nå ser han at hun rødmer lett når han ser på henne.
Det tar ei stund før han tørr å snakke med henne om hva han føler, men når har har gjort det, går ting ganske fort. De kjenner hverandre jo godt etter disse årene, og han er alt godtkjent av hennes foreldre. De ble faktisk veldig glade for at Solveig forelsket seg i denne kjekke gutten. Så i 1955, på høsten, etter at grøden er i hus. Står bryllupet der på Forsand. Kåre kjøpte seg dress til bryllupet til Kari, litt for stor siden han trodde han skulle vokse litt til. Noe som ikke skjedde. Men han hadde ikke råd til ny dress. Kjolen til Solveig var den Kari hade brukt. Bare med et nytt slør.
Kåre arvet småbruket til sin tante og onkel. Så i tillegg til fiske og litt busskjøring, klarte de seg godt på bruket der på Forsand. Solveig jobbet også litt i butikken på stedet. De var hele livet aktive i bedehusmiljøet på Forsand. De fikk tre sønner.
sønnene er voksne, Kåre og Solveig har flyttet til Stavanger, og småbruket brukes i dag som feriested. Et herlig sted inne i fjorden.
Årsaken til at det er så vanskelig å tidfeste akkurat dette bildet skal du få her:
Kjolen er en typisk førkrigskjole fra Amerika. Den var "High Fashion i 1940" og Signe, som er avbildet, hadde fått sendt den fra sin bror i Amerika for bryllupet sitt med Oskar som skulle stå i Juni 1940.
Oskar tjenestegjorde i marinen og var ombord på PS Norge som ble senket 09.04.1940. Signe sørget lenge og hun var innlagt på "hvilehjem" i lange perioder av 2 verdenskrig.
På "hvilehjemmet" var familien flink til å komme på besøk. Oskars familie hadde allerede tatt Signe til seg som sin datter/søster og venn og de fortsatte å behandle henne som det. En som var spesielt oppmerksom på Signe under krigen var Egil, Oskars bror. Han tjenestegjorde ikke da han hadde klumpfot og ikke var tjenestedyktig, så han hadde godt tid til å ta seg av Signe.
Krigen ble avsluttet og Signe begynte så smått om senn å føle seg bedre på grunn av de konstante besøkene fra Egil. Hun begynte også å smile og le og da Egil spurte henne om hun ville gifte seg med han en vårdag i 1946 svarte hun smilende ja.
Egil var en lur mann. Han hadde langsiktige planer og han kjente sin kone godt, så han la fram en plan vedrørende bryllupet som både sjokkerte og overrasket folk. De giftet seg i 1950, som om det var i 1940 med alle planene som var lagt til det første bryllupet. Kjolen, hår, mat, lokaler, alt.... hele festen ble gjort til en æresgest til Oskar.
Ergo er det slik med dette bildet at kvaliteten på selve fotoet er bedre enn hva som var vanlig i 1940, men alt på det tilsier at det skulle ha vært rundt denne tiden bildet ble tatt. Fotoapparatene hadde fått utviklet seg i 10 år i forhold til motivet :)
Signe og Egil fikk 1 barn. Svein. Han lever i dag i Spania og jobber som lærer på den Norske Skolen Costa Blanca. Det er Svein som har fortalt meg denne søte og spesielle historien :)
Ha en god påske.
Ja, disse kjenner jeg godt. Det er jo tante Eli og Arnfinn. De traff hverandre på Lillehammer i 1948. Eli kommer fra Vinstra og jobbet i melkebutikken på Bussmoen. Arnfinn er fra Ringebu og jobbet som snekker.
Det var en lørdagskveld de skulle på Lillehammer kino med noen av sine venner at de plutselig ble oppmerksomme på hverandre. Det var stormforelskelse og full match med en gang.
Bryllupet sto i vakre Ringebu stavkirke den 14august 1951.
Eli har vært hos frisøren og fått den permanenten som var så moderne og en nydelig liten stoffkrone som er som en glorie over hodet. Dette var noe hun hadde sett på amerikanske filmer og slik ville hun ha. Kjolen er en kjole som er sydd av den flotteste silke fra fallskjermer. Slike var svært populære og ettertraktet den gang da i etterkrigstiden. Denne kjolen er omsydd etter storesøster Anne som giftet seg året før. Så her var det noe lånt, moe gamelt og noe nytt slik det skulle være.
Arnfinn var snekker og lett på foten. Svogerens dress er derfor litt for stor til han, men pytt!
Hah har vært å kjøpt seg ny hvit sløyfe og det var nytt av året i brude kostymet.
Eli og Arnfinn levde alle sine dager på Ringebu og fikk to barn og tre barnebarn.
Arnfinn var utsatt for en bilulykke i 1977 og døde. Eli som utdannet seg som hjelpepleier døde for to mnd siden. Jeg var da i begravelse hennes.
Legg inn en kommentar