BILTUR

 

Mesnaelva Lillehammer

 

Vi har vært på biltur fram og tilbake tvers over landet igjen. Vi har vært og feiret bror Toralf sin 70 årsdag på Ås. Siden har vi hatt noen fine uker på Lillehammer. Dessverre var vi veldig forkjøla mye av tiden. Vi er nok ikke de eneste som har hostet og snytt oss i det siste.

Men i bilen hjem til Bergen igjen, kom jeg til å tenke på bilturer i min barndom. Da var veiene og bilene av en helt annen standard.

Mor og far og ungeflokken: F.v. Asbjørg og Kristin foran, Magnar bak mellom dem, Toralf (som nettopp fylte 70 år) på mors arm og jeg på fars arm. Dette bildet er altså nesten 70 år gammelt.

 

 

Etter krigen var det rasjonering på bilkjøp i Norge fram til 1960. Folk måtte stå i kø for å få kjøpe bil. Da vi måtte flytte fra Tomrefjord i Romsdal til Saksumdal ved Lillehammer fordi eldstebror var svært syk av astma, søkte far om å få kjøpe bil så vi kunne reise og besøke familien i feriene og ellers komme oss rundt med en stor barneflokk. 

Bildet over er det eneste bildet vi har av den første bilen far kjøpte. Det var en brun BMW 1952-modell. Den hadde fire dører som var hengslet i midtstolpen mellom dørene. I midtstolpen var også retningsviseren festet. Den så nesten ut som en lysende finger, syntes jeg. Den slo seg ut og pekte den veien far hadde tenkt å svinge. Men hvordan kunne retningsviseren vite hvilken vei far hadde tenkt å svinge i et veikryss?! Det lurte jeg alltid på.

Det var fullt i bilen. I 1958 ble familien utvidet med Johan og i 1959 Anne-Toril. Da ble BMW-en for liten.
 

Johan og taunusen, Ford Taunus 12 M varevogn.

I selvangivelsen i 1963 oppgir far at han eier en Opel varevogn 1958 modell. Den har vi ikke noe bilde av. 

Vi flyttet til Fåberg før jul i 1963. Far fikk kortere vei til arbeid på kontor i byen. Men han brukte alltid buss til og fra arbeid. Opelen ble byttet ut med en Ford Taunus 12 M varevogn. Grunnen til at varevognen var best egnet til den store familien, var at den var billigere enn en stasjonsvogn og lasten gikk på kilo og ikke antall pasasjerer! Bilen var i utgangspunktet utstyrt med bare to forseter. Men det var tillatt å sette inn et baksete, som var helt, som en slags sofa. Det kunne slås ned eller tas ut hvis man skulle frakte ting som krevde stor plass. Minstebarnet, noen ganger begge de minste, satt på mors fang i forsetet. I baksetet satt ungene og slåss om vindusplassene. På vei til ferie på Vestlandet likte jeg å ligge bak i lasterommet oppå kofferter og dyner og ha fri utsikt bakover. Sikring av barn i bil var det ingen som snakket om.

Taunusen på tur sammen med onkels Folkevogn.

 

 

 

På vei til Vestlandet kjørte vi på smale og svingete veier oppover Gudbrandsdalen. Deler av veien var ikke asfaltert, den gikk på grus med fare for steinsprut. Noen steder var det lagt oljegrus i steden for asfalt. Da vi kom så langt at elva begynte å renne "feil" vei, ned Romsdalen, ble veien enda smalere og mer svingete. Vi måtte stoppe på møteplasser merket med M-skilt hvis vi møtte en bil eller to. Rett som det var gikk veien gjennom fjell. Tunellene var ikke så lange, men mørke. Alle kjørte uten lys på bilen, det måtte slås på inni tunnelene og av igjen med en gang vi kom ut i dagslyset. Hvis vi møtte en bil med lyset på, blinket far med lysene for at bilføreren skulle slå dem av. 

Innimellom kom det fareskilt som advarte mot "bakketopp". Da kom vi til en bakke som var så bratt at vi ikke kunne se om det kom biler imot. Vi elsket det når bakken var så bratt at det kilte i magen på vei ned, det kalte vi "kilebakker". Da vi nærmet oss målet på Romsdalkysten sluttet veien ved fergeleie. Ferge var artig. Alle passasjerene måtte gå ut og far ble dirigert på plass mellom andre biler. Vi ungene gikk rundt mellom bilene og noterte bilnummer. Utenlandske nummerskilt var det gjeveste. Danskene hadde skilt med hvite bokstaver på svart bakgrunn. Norske biler hadde en bokstav foran nummeret på bilskiltet. Da kunne vi se hvor i landet de var fra. E- var fra Oppland, T- var fra Møre og Romsdal.
 

Er det noen som kan se hvor familien er på tur i 1970?

Da vi var på tur hjem over fjellet nå i helgen, hadde det vært frost og det var kommet et tynt "melisdryss" på Hardangervidda. Veiene er blitt utbedret til god standar de fleste steder, bortsett fra rasfarlige partier. Kilebakkene og bakketoppene er høvlet bort. Men naturen er fin, og rett som det er tar vi en liten stans, strekker på bena og tar bilder.

Rimfrost.

 

Lett snøfall på Hardangervidda.

Før kunne jeg ta nattoget mellom Bergen og Oslo, men det er dessverre ikke aktuelt lenger. Bergensbanen har ikke vært til å stole på de siste årene. Jeg har ikke helse til å bli stående fast på fjellet uten lys, uten tilgang til toalett og uten tillatelse til å forlate toget i timevis. Det er trist at det er blitt slik. Nattoget er ellers en genial reiseform. Vi kan jo bare håpe på at jernbanen blir prioritert en gang i framtida!