TILBAKEBLIKK

Margit med elevene sine tidlig på 60-tallet. "Jenta" går her i 2. klasse og sitter som nr.2 f.v. Helt t.h. veslebroren som gikk i 1.klasse. For anledningen med vasskjemma hår.

Det var en gang for lenge, lenge siden ei sju år gammel jente begynte på en liten grendaskole i en liten dal i gamle Fåberg kommune.
Skolen var todelt,- 1., 2. og 3.klasse gikk sammen og hadde Margit Hagen som lærerinne. 
Hun ble ikke kalt frøken, hun var bare Margit.
Margit spilte fele til morgensalmen. Hver skoledag startet med salmesang.
Skolen hadde to klasserom og en sal i andre etasje. Oppe på salen lærte Margit barna folkedans. 
Jenta husker "Og jenta ho går i dansen med raude gullband" og "Har du sett Per Sjuspring danse?"

Før jul stod et stort juletre pyntet på salen. Margit lærte barna å synge "Du grønne, glitrende tre god dag" til Edvard Griegs melodi. Den var vanskelig, syntes jenta.

Skolen hadde ikke vannklosett, men det var ikke det spor rart. Alle jenta kjente hadde utedo, vannklosett hadde hun aldri sett da hun begynte på skolen. Doene var i et hus for seg, med en gang utenfor og runde hull i dørene og på setene.
I friminuttene lekte de minste barna for seg, de store hadde friminutt til andre tider. 
Når friminuttet var slutt, kom Margit ut på trappa og klappet i hendene. Det var ingen klokke som klang på denne vesle skolen.

Da jenta gikk i tredjeklasse, flytta familien til ei større bygd og en større skole. Derfor er ikke jenta lenger trygg på å skrive nynorsk, eller danse folkedans, for det lærte hun ikke på den nye, store skolen. 

I voksen alder har jenta, som for lengst er blitt bestemor, tenkt at Margit Hagen var en kulturbærer i bygda. Men det var den mannlige overlæreren som fikk mest oppmerksomhet og heder.
Dette blogginnlegget er ment som en liten hyllest til Margit og alle de andre lærerinnene som har arbeidet og lært oppvoksende slekter langt mer enn å lese, skrive og regne, men å bli glad i kultur og å bli "gangs mennesker" uten å få så mye takk for det. Takk, Margit!