SLAKTEREN KOMMER. Et førjulsminne.

 I min barndoms dal var det en bygdeslakter som reiste rundt på gårdene og slaktet julegrisene. Grisene var fetet opp og skulle bli til ribbe, pølser, sylte og mye mer. Blodet ble også brukt til mat. 

Jeg husker godt da slakteren kom til oss. Dette illustrerende bildet fant jeg på nettet. Akkurat sånn var det.

Illustrasjonsfoto. Ukjente mennesker og fotograf.

 ET FØRJULSMINNE:

En diger bil kom durende opp bakken og stoppa foran låven. Arve var på beina med en gang.

-Der har vi han, sa han, supte i seg resten av kaffen og forsvant ut i gangen. Like etterpå så vi han stå og snakke med en fremmed mann ute på gårdsplassen.

-Det er slakteren, sa Magnar, han kjente han igjen fra i fjor og året før. Han skjønte hva som skulle skje. Mor hadde satt en stor kjele med vatn på ovnen. Hun var stille i dag, syntes jeg. Det var en rar stemning i huset. Katten hadde lagt seg til under ovnen og ville ikke ut. Mor gikk bort til vinduet og kikka ut.

-Bli inne, unger! sa hun og så forsvant hun også ut.

-De skal slakte grisen! sa Magnar. Han venta litt. Så for han etter ut. Vi andre så på hverandre.

-Ikke se ut, sa Asbjørg. Hun prøvde å få oss til å tegne i tegnebøkene som mor hadde funnet fram før slaktebilen kom. Anne-Toril og Johan satt under bordet og lekte med noen klosser. De var for små til å forstå hva som foregikk.

Kristin, Toralf og jeg kikka under kjøkkengardina. Det var ei kvit og rød kappe som hang tvers over vinduet og stengte for utsikta på midten av ruta. Vinduet var kaldt. Vi kunne se frostrøyken som stod ut av munnene på karene mens de snakka. De forsvant inn stallskuten. Mor snudde seg mot Magnar og vifta med handa for å få han til å gå inn. Han stod med henda i bukselommene, men han ble ikke med mor da hun gikk inn. Da vi hørte mor i gangen, lot vi som vi var veldig opptatt med å tegne.

Mor gikk bort til vasskjelen og sjekka om vatnet kokte. Hun la mer ved innpå ovnen og skrudde opp trekken. Hun kasta et blikk ut vinduet, men sa ingenting. Jeg ble urolig inni meg når mor var sånn. Mor var ikke glad.

Vi hørte et hyl. Alle sprang bort til vinduet. Vi løfta opp gardinkappa og så ut. Der kom Arve og slakteren ut med grisen. De drog han i et tau ut stallskutdøra og bortover mot slaktebenken de hadde satt opp uttafor stabburet. Grisen ville ikke. Den skreik og hylte og stritta imot. Magnar stod der ute og så på. Han hadde tatt hendene ut av bukselommene nå. Han hadde ikke tatt votter på seg, så jeg.

-Ikke se! sa mor. Hun var litt streng i stemmen. Jeg snudde meg mot henne. Hun var opptatt med vasskjelen. Da hørte vi et høyt smell og så ble det stille. Det ble stille både ute på gardsplassen og inne på kjøkkenet.

Mor stod rolig ved kjøkkenbenken litt. Så gikk hun ut. Asbjørg, Kristin, Toralf og jeg klatra opp på benken foran kjøkkenvinduet så vi kunne se bedre. Grisen lå daud på den hardtrakka snøen. Det var røde flekker i snøen. Arve og slakteren tok tak i grisen og fikk hengt den opp i en diger krok på stabbursveggen. Grisen var like høy som dem. Det rant blod fra den ned i en stor stamp som mor stod og rørte i med ei lang sleiv.

Etter ei stund kom hun inn og henta kjelen med kokende vatn. Det var den største kaffekjelen vi hadde. Det rauk ut av tuten på den mens hun bar den bort til grisen. Nå hadde karene lagt grisen på slaktebenken. Mor helte kokende vatn på den mens Arve og slakteren skrapte bort busta. Dampen stod rundt dem. Så begynte de å skjære i grisen. Da orka jeg ikke å se mer.

Jeg tenkte på grisen som hadde gått under låvebrua, glad og fornøyd med krøll på halen i sommer. Den likte at jeg klødde den på ryggen.

Og nå låg den der daud og skulle bli julemat til oss. Det var ikke rart mor var litt stille i dag. Vi sa ikke noe vi ungene heller. Vi hørte bare småungene som satt under bordet og krangla om noen byggeklosser. Ingen kikka bak gardina lenger.