Kjære venner.
Jeg lovte dere en fortsettelse på kongelige brudekjoler.
Her kommer en annen historie.
Nå er hun borte. Hun sovnet stille inn mens vi var på besøk hos henne i høstferien.
Hun hadde hilst på sitt nyeste oldebarn, mitt barnebarn, Rima, og hold henne i fanget lenge, lenge, for få uker siden.
Nå var det ingen flere oldebarn på vei, ingen brylluper planlagt, de i familien som har vært syke, gikk det bedre med, nå kunne Mor få hvile.
Vi sitter tilbake med uendelig takknemlighet. Og selvfølgelig sorg og savn. Som morløse barn føler vi oss, selv i vår alder.
Min mann tok det av Mor og meg for å vise at vi var vel framme hos henne. Vi sendte det som melding til de andre søskena.
Dette var lørdag 7. oktober. Mandag 9. oktober om formiddagen sovnet hun stille inn. Hun ble 93 år gammel.
Mor etterlater seg 6 barn, 11 barnebarn og 9 oldebarn.
På sløyfen til bårebuketten fra barn og svigerbarn står det:
Du omsluttet oss med din kjærlighet. Du gav oss av ditt livsmot. Takk.
Fra barnebarn og oldebarn står det:
Takk for at du var et levende forbilde for oss.
Fredag 20. oktober kl 12.30 blir det begravelse i Lillehammer kirke.
Jeg skrev om Mor da hun fylte 90 år her
.JPG)
9 kommentarer:
Kjære Jorun!
Det var trist å høre at moren din har forlatt dere. Hun fikk leve et langt liv, men savnet vil være der lenggggge. Savnet etter mor er noe spesielt, det kommer man ikke over så lett samme hvor gammel man er.
Jeg husker så godt hvor lenge mor var i mine tanker, etter at hun døde. Faktisk fikk jeg et annet forhold til henne de siste fem årene hun levde, når hun var syk. Vi som nesten alltid hadde små konflikter ble så gode venner. Etter at hun døde savnet jeg henne så voldsomt. Ja, du går en underlig tid i møte. Ikke så trist, men savnet vil være der.
Håper dere får en fin dag på Fredag, og at dere minnes henne på en god måte! Jeg skal tenke på deg!
Masse hilsen fra Ingun,
Tusen takk, Ingun!
Jeg tenker på at du nettopp hadde mistet moren din da jeg begynte å følge bloggen din.
Nå ligger dette med å tømme huset og bestemme hva som skal skje med det foran oss.
Det er godt å være mange søsken i en slik situasjon.
Mor var ikke syk, hun var bare gammel. Det var ihvertfall det fastlegen hennes har sagt hele tiden. Men hun blir obdusert fordi sykehuset ikke helt kunne finne ut hva hun døde av. Hun kan ha hatt magekreft.
Vi var ikke forberedt på at hun skulle dø nå, men ble ikke så veldig overrasket heller, siden hun hadde tapt seg veldig de siste månedene.
Nå tar vi en dag om gangen og prøver å fatte at hun er borte.
Det er alltid trist når et liv er over. Det spiller ingen rolle om det har vært langt.Det tar uansett lang tid å venne seg til.
Om dere ikke har begynt å forandre i huset hennes så bør dere ta noen bilder i alle rommene. La hennes ting ligge framme som om hun er i nærheten. Om noen år vil dere være glad for det.
Kjære Åshild!
Vi har tatt bilder av alle rom. Symaskinen hun sydde alle klærne våre på da vi var små ( den er ikke elektrisk), soverommet hennes, der far sin seng fremdeles var oppreid ved siden av hennes ( han døde i 1991, bordet og sofaen der hun satt og hadde oversikt over naboene osv. osv.
Jeg orker ikke tenke på hva vi skal gjøre med huset enda. Det blir ikke gjort noe på denne siden av jul.
Kondolerer! Det er tid for sorg og savn, men også glede over et langt liv. Mor døde i 2008, men det hender fremdeles at jeg tenker at det skal jeg fortelle mor. Men vi skal ikke være her til evig tid....
Ønsker deg alt godt!
Klem fra Ingunn
Kondolere !
Det er livets gang at dei eldste døyr, men det er sårt og vemodig
når det skjer.
Mi mor døydde for femten år sidan, 77 år, Eg saknar henne, det er så mykje
eg vil spørje om og snakke om.
Eg følte meg heldig som fekk ha henne til eg var over 50 år, ikkje alle er
like heldige.
Ynskjer alt godt til deg og dine i dagane som kjem.
Helsing Anne-Mari
Så trist, og kondolerer så mye! Men så godt at du hadde en så flott mor i så mange år! Og godt med et siste bilde, og godt å være der hennes siste dager! Det med den uoppredde sengen husker jeg fra min farmor, som ble enke i en alder av 45, døde selv da hun var 90. Det minnet meg alltid på den farfaren jeg aldri fikk møte, som døde 3 år før jeg ble født! Gratulerer med barnebarnet, som din mor fikk møte! I vår alder ser vi det tydeligere og tydeligere, hvordan slekter følger slekters gang, på både godt og vondt! Varme tanker til deg! Klem Cathrine
Kondolerer!
Det er så trist når vi mister en av foreldrene våre. Jeg og mannen har mistet tre av fire. Han mistet to som knapt var fylt 60 på ett år. Det blir et tomrom som alltid vil være der. Tenker ofte på at jeg skulle ha spurt pappa om det eller det, vist ham det og det. Slik går nå årene, og selv om det er 14 år siden han gikk bort, savner jeg ham stadig.
Du skriver veldig fint om din mor. Hun må ha vært et godt menneske og en god mor.
Det er noe av oss som blir borte når vi mister noen av våre nærmeste. Jeg mistet mine foreldre tidlig. Far var bare 47, jeg var 17, da vi fant han død på sofaen hjemme. Selvsagt et sjokk. Mor døde da hun var bare 63 av sykdom, og ettersom jeg er enebarn, ble min egen familie + tanter, onkler og søskenbarn viktige.
Jeg er ikke redd for døden, men det er viktig å snakke om den før den kommer. Jeg leste et nydelig utsagn av den peruanskefødte, amerikanske forfatteren Carlos Castaneda. Han sa: "Døden er den største av alle overraskelser. Derfor sparer vi den til slutt". Hilsen Tove/fargeneforteller
Legg inn en kommentar