ABIDA RAJA

 

 

Med det samme jeg hørte om denne boken, visste jeg at jeg måtte kjøpe og lese den. Jeg kjenner ikke personlig til det pakistanske miljøet i Norge, eller diskusjonen som foregår innad i miljøet.

At innvandrere ønsker å ta vare på sin egen kultur og religion er jo noe vi forstår og støtter. Men vi kan ikke støtte undertrykkelse, uansett hvem som undertrykker eller blir undertrykt. Vi kan ikke godta vold og kontroll i noen religions eller kulturs navn. Og vi kan ikke støtte vold, verken innen familien eller i samfunnet ellers.

Abida Raja gir oss et innblikk i en ukultur som finnes i hennes familie, kultur og religion og som broren, Abid har skrevet om før. 

 

 

Abida Raja er storesøsteren til den kjente politikeren med nesten samme navn. Navnene er hhv. hunkjønns- og hankjønnsformer og betyr "hun/han som tilber".

Abida ble født i Norge i 1973 av pakistanske foreldre. Foreldrene kom til Norge for å få arbeid. De holder nær kontakt med slekten i Pakistan og kulturen og skikkene der. 

 

 

Faren slår Abida og kaller henne stygge ting. Moren slår også. Abid melder det til barnevernet og blir tatt ut av familien. Abida blir sendt til Pakistan i mange år. Hun får en vanskelig oppvekst og føler seg ikke hjemme, verken i Pakistan eller Norge. Skolegangen blir avbrutt. Hun synes å gå under radaren til barnevern og støtteapparat. Men boken gir også et interessant innblikk i hvordan hjelpeapparatet i Norge prøver å hjelpe og hvor vanskelig det kan være.

Og så går det med henne som vi hører skjer med mange innvandrerjenter, hun blir sendt til Pakistan og giftet bort til en mann hun ikke kjenner.

Men kan det kalles tvangsekteskap, spør hun seg selv, hun fikk jo velge mellom flere ukjente menn.

Vi følger Abida gjennom barndom, ungdom og ekteskap, og kampen for å greie å bryte ut og frigjøre seg. Det er en rå og ærlig fortelling og hun kommer ikke gjennom alt dette uten sår. Hun tilegner boken til sine barn. Barna har også måttet lide. Dette er en lidelseshistorie som går gjennom mange generasjoner. Det er viktig at vi leser og forstår våre medmennesker som kommer fra andre land og kulturer. Ikke alle har det sånn som Abid og Abida, men de er ikke de eneste. Noen må våge å bryte ut og stå frem med sin historie for at det skal bli slutt på denne ukulturen.

Abida forteller sin historie til den prisbelønte VG journalisten Håkon F. Høydal. 

 

 

Høydal skriver i et etterord:

"Jeg kunne ha skrevet et helt kapittel om tolkning og forståelse: Vi snakker begge norsk, men Abidas morsmål er urdu ... "

"Ethvert ord fra henne har dermed hatt en lang vei å gå: Det oversettes først i Abidas hode fra urdu til norsk, før hennes muntlige fortelling når meg. Deretter må jeg tolke ordene hun bruker, forså hvorfor hun velger akkurat disse ordene, og deretter skrive det ned på en måte som er korrekt for henne og forståelig for andre."

Jeg skulle ønske han hadde tilføyd at det også skulle være korrekt norsk. 

Det forundrer meg at en erfaren journalist skriver så klønete norsk at det forstyrrer og irriterer like mye som når en mobiltelefon ringer midt i en fiolinkonsert. Midt i den mest dramatiske handlingen, bråbremser jeg i lesingen. Jeg kan ikke la være å stoppe opp ved sånne klønete formuleringer:

Hvis ektemannen kom mot seg selv, var det vel ingen fare for Abida! Dette skjemmer og ødelegger. Dette burde forlaget og korrekturleserne ha sett! 

Og det finnes flere sånne klønete formuleringer, som får meg til å føle behov for å begynne med norskundervisning, midt i lesingen.

 

Dette er bare et par eksempler på at forlaget skulle ha lest gjennom manus minst en gang til. Det er også en del hopp frem og tilbake som gjør det vanskelig å følge med på hva som skjedde når. På en side er hun elleve år, på neste er hun ni o.l. Jeg nevner dette, fordi Abida fortjener at hennes historie ikke skjemmes av slurvefeil fra forfatter og forlag!

Men la ikke sånne småfeil stå i veien for Abidas modige fortelling. Les og bli klokere og få mer forståelse for innvandrernes utfordringer midt iblant oss!