DET VAR EN GANG...

 

Ord og uttrykk som en gang var dagligdagse er blitt umoderne og har gått ut av bruk. Da barnebarnet fylte 10 år nylig, ønsket han seg en ny skolesekk. Siden vi tenkte at han selv ville være med å bestemme hvordan den skulle se ut, og vi ikke rakk å ta han med på handletur før bursdagen, skrev vi et kort og la ved penger. På kortet skrev vi at pengene kunne brukes til en ny ransel. Begeistringen var sant å si ikke så veldig stor fra bursdagsbarnets side, han var ikke sikker på om han hadde lyst på ransel. For hva var nå det for noe?

Sånn kan det gå. Jeg er jo utgammel, så for meg er uttrykk som sikkert er ukjente for den oppvoksende slekt kjente ting og fenomener. Uttrykk som kortevarer (som jeg dog måtte slå opp), manufaktur, handelsreisende, dørselger og vassgraut. Hårsløyfer og beksømsko er også velkjente ting for meg. Ja, jeg har til og med en selvopplevd historie om alt dette. Hør bare:

Bildet har jeg hentet her: https://oppskrift.klikk.no/vassgraut/2862/

KNISLEGRAUT

-Det kommer en bil! ropte Magnar. Det hørtes motordur nedi veien. Ungene sprang til vinduet for å se hvem som kom. De kjente ikke igjen den store, svarte bilen som kom kjørende. Det var ikke ofte det kjørte biler på gardsveien. Bilen stoppa ved grinda og en ukjent mann steg ut. Det var en bymann i hatt og frakk. Han åpna grinda, gikk tilbake til bilen og satte seg inn, kjørte forbi grindstolpene og stoppa på oppsida. Ingen hester eller kyr hadde rømt mens grinda var åpen. De holdt seg inne i skogen og følte vel ikke behov for å rømme noe sted. Mannen kom ut av bilen igjen og lukka grinda etter seg. Så satte han seg inn i bilen enda en gang og kjørte oppover veien til gardsplassen.

-Jeg har aust opp grauten, ropte mor. Hun bad alle ungene sette seg og ete mens grauten var varm. Det var vassgraut kokt på byggmjøl, det samme som hun pleide å servere til formiddagsmat hver dag. Grauten metta godt. Alle ungene var hjemme denne dagen. Far var på arbeid og Arve var ute på hesteutstilling et sted.

De var kommet midt i bordverset da de hørte det smalt i ei bildør ute på gardsplassen. Ikke lenge etter gikk det i gangdøra og de hørte skritt i gangen. I det samme de sang amen banka det på kjøkkendøra.

-Kom inn, sa mor. En stor, brun koffert kom til syne i det døra gikk opp. Handa som bar kofferten hang fast på bymannen. Med den andre handa tok han av seg hatten, bukka og strøk seg over håret. Ungene glante.

 

-God dag! sa mannen. Katten smatt ut før han fikk lukka kjøkkendøra etter seg.

-God dag! sa mor. Hun reiste seg, tørka hendene på forkledet og fór gjennom håret med fingrene, hun også, før hun handhilste på fremmedkaren.

-Signe maten, sa mannen og nikka mot bordet. Mor hadde sittet ved bordenden og skrapt ut siste rest av graut fra kjelen. Nå stod hun rett opp og ned ved bordenden og så på mannen. Hun skjønte han ville selge henne noe. Han var ikke den første selgeren som bød fram varer rundt på bygdene. Hun sa ingenting, bare venta på at mannen skulle komme fram med ærendet sitt.

Jorun forta seg å strø masse sukker på grauten sin og helle melk over. Hun var sulten.

Mannen sa navnet sitt og hvor han kom fra. Det var visst ei forretning på Gjøvik.

-Jeg er handelsreisende i manufaktur og kortevarer, sa han og hørtes stolt ut. Ungene så på hverandre og kniste over grauten.

-Kan jeg få presentere varene mine for fruen? Med så mange barn trenger De vel litt av hvert i hverdagen. De syr kanskje litt selv også? spurte han med blid stemme og så på mor.

Jo, mor sydde, det kunne hun ikke nekte, hun nikka mot symaskina som stod inntil kjøkkenveggen.

-Vi får vel se hva du har med deg, da, sa mor. Hun rydda plass på kjøkkenbenken så mannen kunne legge kofferten der. Den handelsreisende åpna kofferten sin. Ungene strakte hals. Der åpenbarte det seg trådsneller i alle slags farger, store og små knapper, røde og blå, hvite og grønne kroklisser, smale og breie blonder, glidelås, bendelbånd, skråbånd, synåler og stoppenåler og mye annet som ungene ikke visste hva var.

 

Bildet har jeg funnet her: https://room.technoluxpro.com/no/dekor/svoimi-rukami/dekor-chemodana.html

-Hva kan jeg friste fruen med? spurte handelsmannen og slo handa ut i en bue over innholdet i kofferten. Ungene fniste. Mor så på innholdet.

Mannen tok opp en rull med en brei, fin blonde og holdt fram for mor. Han rulla ut litt av blonden og strøk den mellom fingrene.

-Denne kunne vel passe fint til en underkjole til den skjønne fruen, det ville vel mannen Deres like, tror De ikke det? sa han i en innsmigrende tone. Kristin som akkurat hadde tatt ei skje graut i munnen, greide ikke holde seg. Hun spruta ut i latter så grauten fór ut av munnen på henne. Søskena holdt seg for munnen og lo. Mannen så litt brydd ut med det samme. Kanskje han hadde vært litt vel frimodig sånn med det samme. Han fikk ingen reaksjon fra mor på den dyre blonden.

-Hva med en bomullsblonde til babyen eller kroklisser som pynt på kjoler til jentene, her sitter det jo så mange vakre småpiker, prøvde selgeren seg igjen. Ungene vred på seg og kniste og fniste. En så rar mann hadde de aldri vært borti før. Mor var litt brydd over de uoppdragne ungene sine og så strengt på dem.

- Ét fint og ti still, kommanderte hun. Handelsmannen syntes visst han måtte hjelpe henne og prøvde seg med en spøk.

-Unnskyld, jeg må spørre, er det knislegrøt dere spiser? spurte han og så fra den ene ungen til den andre med et lurt smil. Her gjelder det å ta styringen tenkte han nok. Ungene holdt seg for munnen og kniste enda mer. Mor rista på hodet og måtte smile, hun med.

Nå var isen brutt og salget gikk strykende. Mor hadde bruk for både knapphullstrikk og buksestrikk og bendelbånd og synåler fant hun ut. Det var greit å slippe å dra helt til Lillehammer for sånn småhandel. Hun kunne få tak i det mest nødvendige på butikken til Svilosen, men han hadde ikke så stort utvalg. Her var det en hel koffert med varer hjemme hos henne og det var bare å velge og vrake. Det var best å benytte anledningen.

-Hva koster glidelåsene? spurte hun. Hun kunne trenge forskjellige glidelåser. Glidelåsen i kjeledressen til Johan var gått i stykker og glidelåsen i hennes eget skjørt hadde det med å åpne seg så hun måtte stenge det med ei sikkerhetsnål som spratt opp og stakk henne i skinnet rett som det var.

-Ja, forresten, sikkerhetsnåler kan jeg visst også trenge flere av, kom hun på.

-Og knapper, mumla mor for seg selv. Mannen var ikke sein om å holde fram brett etter brett med knapper til alt fra undertøy til kåper. Mor spurte om prisen på de forskjellige og valgte noen som var passe i størrelse og ikke var for dyre. Slik ble den ene varen etter den andre lagt i en bunke. Handelsmannen skrev opp varer og priser og regna sammen. Mor trakk ut skuffa i kjøkkenbordet og henta fram den grønne pengepungen sin. Det ble ganske mange kroner og øre til sammen.

-Var det alt, frue? spurte han.

-Kanskje De kunne trenge en ny stoffsaks? Her har vi en riktig fin saks som De kan bruke bare til stoff. Han holdt opp ei stor, blank saks.

-Hold den for all del unna barna! sa han med et skjevt smil til ungene som satt og gapte over alle varene han viste fram. Mor hadde ei god saks, svarte hun, og den fikk aldri ungene bruke, det kunne hun forsikre om. Kjøkkensaksa ble brukt til litt av hvert og ungene visste at det ikke var den hun brukte når hun sydde.

-Ingenting mer jeg kan friste med? Hva med en kam til det vakre håret Deres? Han smilte innsmigrende, så snudde han seg mot ungene og blunka. Han var varm i trøya nå. Dette salget gikk jo strykende. Han var vant til at kjerringene rundt i de grissgrendte bygdene lot seg sjarmere av han.

-Og hva med nye hårsløyfer til jentene? De liker vel å pynte seg litt om søndagene? Han ville gjerne selge enda litt mer.

-Ja, ja, et par meter kvite sløyfeband kan vi jo ha bruk for, svarte mor, og mannen målte opp og skrev ned mer, og mor måtte finne noen kronestykker til fra pungen. Så la hun bestemt pengepungen tilbake i skuffa og lukka den, som for å vise selgeren at hun ikke skulle ha noe mer.

- Nå har jeg visst handla altfor mye, men det er kjekt å ha ting tilgjengelig når jeg holder på å sy, sa mor nesten unnskyldende. Hun var visst glad for at hun hadde fått besøk av en handelsreisende.

-Takk for handelen, frue! Det var meget hyggelig å handle med Dem og Deres fortryllende barn! sa mannen og rakte mor kvittering for betalte varer. Han lukka kofferten, bukka og tok mor i handa igjen. Så gikk han baklengs mot døra, nikka, smilte og blunka til ungene før han forsvant ut. Ungene satte i å gapskratte da de hørte bildøra slå igjen. Så skrapte de restene av grauten fra tallerkenene. Melk med smelta sukker var veldig godt.  De supte det i seg før de sprang bort for å se på alle tingene mor hadde kjøpt. Nå ble det nye skoreimer i beksømskoene til alle, og knapper i den nesten knappelause strikkejakka til Toralf og mor si egen kåpe kunne knappes helt igjen med pene knapper.  Og så kunne hun sy ferdig kjolene hun hadde begynt på til Asbjørg og Kristin, nå når hun hadde fått tak i glidelås og kroklisser til dem. Og Anne-Toril kunne endelig få ny trøye med blondekrage på.