Hva betyr "brukskunst"? googler jeg, og får svar på Nasjonalmuseets sider: «brukbare og kunstnerisk vakre gjenstander». Begrepet fikk etter hvert en negativ klang og brukes ikke om dagens kunsthåndverk, leser jeg. Men i positiv tolkning av begrepet, syns jeg det passer godt på det jeg skal vise på bloggen i dag, nemlig gamle håndlagede bruksgjenstander med vakker utforming og sirlige initialer skåret inn med kniv.
Vet du hva dette kan være? Har du sett en sånn liten ting før? Den er bare noen centimeter lang og det som stikker ut til venstre er en skarp kniv! Sett fra den ene siden, ser vi at den har et lite skyvelokk. Sett fra den andre siden, ser vi at den mangler ei fjær som skulle være i den avlange åpningen. Fjæra skulle få kniven til å hogge som ei øks. Men hva skulle den hogge?
 |
| Gammelt bilde av årelating |
Dette er en sneppert, et redskap til å lage hull på blodårer, så man kunne årelate folk. Årelating, å tappe blod, var brukt som behandling av alle typer sykdommer og lidelser, sikkert med tanke på at kroppen ville lage nytt, friskt blod og dermed helbrede seg selv. Vi forstår at dette var et verdifullt, lite redskap å ha i hjemmet langt fra lege og sykehus.
Denne snepperten befinner seg på Nesjegjerdet, småbruket hvor min mor ble født og vokste opp. Det var min eneste gjenlevende onkel, Knut, og kona Alice, som viste oss denne artige tingen da vi var på besøk i sommer. Jeg kan ikke huske å ha sett den før. Den ligger i et fint utskåret treskrin, akkurat tilpasset dette verdifulle, medisinske utstyret som sikkert i sin helhet er hjemmelaget.
Initialene og årstallet som sirlig er risset inn på siden av etuiet, forteller at den er gammel. AKSH 1803 står det. Akkurat hvem denne A var, er vi ikke sikre på. Men kanskje står de siste bokstavene for KnutSøn Horsgård? Horsgård var navnet på første bruker på Nesjegjerdet, han tok senere navnet Nesje.
Det er nesten som et lite gårdsmuseum på Nesjegjerdet, der fine, gamle gjenstander som har vært i bruk i arbeidet på gården er tatt vare på.
Se bare på denne vakre, gamle riva som onkel Knut viser fram her:
Nydelig forseggjort og til og med delvis blåmalt. Ser vi nærmere etter, ser vi snirklete initialer og årstall også på arbeidsredskapet:
Initialene er nesten utvisket, men årstallet 1827 er tydelig. I 1827 ble min tipp-tipp-oldefar, Johan Knutsen Nesje, født på Nesjegjerdet. Faren, som var bruker på den tiden, het Knut Larsen Skjegstad Nesje. Han kom til Nesjegjerdet for å gifte seg med odelsjenta Marit Johnsdatter Nesje i 1826. Kanskje er det Knut Skjegstad som har laget den vakre riva?
Og se på denne gamle spaden, så vakker i all sin enkelhet. Ser vi nærmere på den, ser vi at også den er utstyrt med sirlig skåret initialer og årstall:
IKSN 1868 står det på den håndlagede spaden gjort i ett stykke tre. Initialene passer med før nevnte Johan Knutsen Nesje. Han døde tre år senere, bare 44 år gammel. Etter Johan overtok sønnen Knut (1857 - 1917), før hans sønn igjen, min bestefar John (1887 - 1973).
Etter bestefar John finnes ei eldgammel skje laget av bein:
Denne skea har ingen initialer eller årstall. Skeer av bein er brukt i århundrer. Vi vet ikke hvor gammel den er. Men jeg husker at bestefar spiste suppe med den. Bestefar var skjelvhendt. Det var med stor spenning vi barnebarna så på at bestefar åt suppe med beinskjea med skjelvende hånd. Hvor mye suppe var det igjen på skjea i det den traff munnen til bestefar?
Etter denne rekken med Knut, Johan, Knut og John, var det vel ikke så rart at odelsgutten som ble født på Nesjegjerdet i 1928 fikk navnet Knut.
Onkel Knut har bodd på Nesjegjerdet all sin dag. Han så ikke småbruket som en levevei, leide bort jorda og utdannet seg til snekker. Han har fortsatt tradisjonen med å skape vakre ting med hendene. Han arbeider i verkstedet sitt hver dag. Da vi var på besøk i sommer viste han oss rundt og demonstrerte både kappsag og dreiemaskin. Til tross for høy alder og arvelig håndskjelving, tryller han fram de skjønneste skatter! Her demonstrerer han tredreiemaskina for mannen min:
Og her er noen av de fine tingene han lager og som vi var så heldige å få i gave:
Dette kaller jeg brukskunst!
11 kommentarer:
Så vakre gjenstander du viser. Brukskunst på sitt fineste. Den riva var flott, og jeg tenker at det må ha vært mye jobb å lage den.
Vi har et stort antall brukskunstmuseer, du vil ha mye moro...
I Dresden er det alltid en fin juleutstilling i museet og i Leipzig er Museum of Applied Arts en del av landets kunstsamlinger.
Det er flott det onkelen din Knut gjør på dreiebenken... egentlig veldig kunstnerisk...
Kunst krever kunstnerskap... og ja, kunst kan være vakkert og kunst kan være nyttig. Akkurat som en god film skal underholde :-)))
Takk for fint innlegg, jeg er veldig glad.
Ha en fin helg.
Så spennende! De skrinene til slutt var jo så søte. Rart å se gamle redskap. De hadde så fine innskrivninger så alle visste hvem som eide hva. Det blir liksom ikke det samme som de gjør i dag, skiver navnet sitt med tusj.. Det vil jo fort forsvinne, men den riva der er jo som kunst å regne. Ha en fin søndag! Naturglede/Randi
Huffameg. Årelatingsverktøyet var ganske nifst. Mye man har trodd (og fortsatt tror) kan fremme helsen. Mye hyggeligere med de gamle, fint tilvirkede treredskapene. Da må jo det gamle bakstetrauet med initialer etter bestemor også være brukskunst :)
Så fine ting du viser, det er morsomt med gamle ting som har initialer på seg og sier noe om håndverket og tradisjonene våre. Takk for at vi ikke bruker årelating mer :)
For et interessant innlegg! Og så heldig du er som har en slik kunstnerisk familie. Synd at ikke alle familier har tatt vare på slike flotte ting. Utrolig at din onkel fremdeles klarer å lage de vakre skrinene. Tusen takk for historien, og takk for din tilbakemelding hos meg. Nå har jeg laget en ny blogg om farger, kanskje det kan være interessant. Hilsen Tove/fargeneforteller.
Jeg visste ikke hvordan instrumentet for årelating så ut før nå. Det er vel kunst det din onkel lager ved dreiebenken.
Gamle, håndlagede bakstetrau må jo absolutt kalles brukskunst! 😃
Så spennende å se og lese! Ordet som kommer for meg nå er flid! Hva hendene kan! Ta vare på skattene og historien. Det er gull verdt!
Klem fra Ingunn
For et artig innlegg - og lærerikt. Ordet "sneppert" husker jeg fra min barndom her nord, men jeg tror ikke at jeg har sett en før. Jeg synes slike gamle ting er spennende, de forteller så mye om livet og menneskene som har levd. Og så er jeg imponert over hvor kreative og løsningsorienterte mennesker var i en tid man ikke kunne springe på butikken som den minste lille ting. God helg, klem
Det er ikke alltid riktig å kalle en "spade" for en spade! Onkel Knut kan fortelle at redskapet jeg har kalt en "spade" er en snøreke, en slags snøskuffe!
Legg inn en kommentar