Mødrehjem.Gravide kvinner kunne reise bort og føde barnet sitt i hemmelighet så familien slapp skammen. De kunne bo med barnet på mødrehjem mens barnløse par kom på besøk og valgte seg ut barn de ville adoptere. Foto fra Bergens Tidende
"En varm sommernatt, på en lyngkledd holme i Fusa, ble 22 år gamle
Herborg med barn. Det var 1933, midt i de harde trettiårene. Barnets far
nektet for at det kunne være hans, sa han «hoppet av i svingen».
Herborgs gråt hjalp ikke. Barnefaren stakk. Det var stor skam.
Ungjenten
reiste til Bergen for å søke hjelp. Der fantes det leger som hjalp med
sånt, hadde hun hørt. Men legen nektet å fjerne livet som vokste i
magen.
«Eg vart likevel glad i barnet mitt då det tok til å sparka
i magen min. Arme, vesle kryp, kor skal det gå med deg?» skrev Herborg
femti år senere."
Slik annonserte fortvilte mødre for 50 - 60 år siden:
«Jeg er en ung pike som er hårdt rammet av skjebnen. Vi skulde ha
giftet oss, men min forlovede omkom. Nå venter jeg et barn i juni. Vil
noen ta barnet til seg?»
«Godt hjem søkes hos snilde mennesker for 2 måneders vakkert guttebarn.»
"Anslagsvis
30.000 norske barn. Rundt 30.000 norske mødre. Adoptivfamilier.
Biologiske familier. En stor del av den norske befolkningen har en
dramatisk adopsjonshistorie i aller nærmeste slekt. Likevel er adopsjon
av norskfødte barn lite snakket om, lite skrevet om, og svært
mangelfullt dokumentert.
Mange av barna forble
familiehemmeligheter. Mange av mødrene som adopterte bort barna, er nå
døde. Noen klarte aldri å forsone seg med valget de tok. For andre ble
løsningen den umulige: totalt å fortrenge barnet de en gang fødte, eller
aldri noensinne klare å møte det igjen."
Fra BTs serie. Les mer her
Et godt alternativ til påskekrim i disse tider.
En stor takk til Bergens Tidende for dype, interessante artikler!
Jeg har tidligere på bloggen min tatt opp liknende temaer:
.JPG)
15 kommentarer:
Trist lesning :( Tenk - sånn var det den gang. Mange skjebner. Stakkars jenter...
Your post are always so wonderful and I learn so much from you, I love it!
En trist del av historien. Min venninne fant i voksen alder ut at hun hadde en onkel som ingen utenom bestemoren hadde visst om. Det må være rart.... Godt at samfunnet har endret seg på dette området.
Ja, dette er forferdelige historier.
Mammas kusine fikk vite at hun var adoptert den dagen hun skulle komfimeres, av venninen sin. Dette endret hennes liv og hun har hatt et hatforhold til sine adoptivforeldre.
Hun lette etter sine foreldre og var skuffet over hvem de var, når hun fant de. Hun hadde for mange drømmer om dem.
Jeg har jo tre adoptivbarn, de led i fattigdom i Colombia og der hadde de ikke mye valg. Men det var valget med å ta alle tre eller ingen, de var søsken. Vi tok alle.
Å adoptere utenlandske barn er mye enklere, alle ser at de ikke er mine. Det var et konkret valg vi gjore.
Kjenner foresten noen som har to norske adoptivbarn og de er så like dem at ingen tror de er adoptert. Det har gått veldig bra, men åpenhet er det viktigste!
Nesten ingen tør å adoptere norske barn nå fordi de somregel er barn etter narkomane, men det er jo de barn ofte som kommer til norge fra andre land også.
Dette er ikke enkelt, men heldigvis kan man i dag ta abort!
Et barn er et barn og man blir like glad i det samme hvordan det er, om det er norskt eller utenlandsk.
Ha en flott Påske Jorun og hils mannen
Det er en veldig fin variant av Marte Svenneruds "Itte no' knussel!" å adoptere en hel søskenflokk slik dere gjorde, Ingun!
Triste historier, men sånn var det den gang! Godt tidene forandrer seg på noen områder! :)
Ønsker deg og dine en god påske!
-Mari
Stackars kvinnor och barn....nu är det svårare för männen att neka till barnen sina som tur är.
Men visst är det fortfarande många ensamstående kvinnor som har det svårt även om det inte är lika skamligt som förr.
Flott at de skriver slike historier, for det er en del av vår historie her i landet. Mange av disse barna vet ikke engang at de er adoptert, men tror at de har levd med sine biologiske foreldre!
Veldig triste historier. Selv er jeg adoptivbarn, og kom til verden 10 år etter freden. Men jeg var 17 år da jeg fikk vite det.. Det ødela utrolig mye, for tilliten jeg hadde ble borte.. Min biologiske mor ønsket jeg ikke kontakt med.. Det var gjensidig..
Flott at du tek opp dette temaet!
God Påske :-)
Og nå er det noen som driver med slektsforskning og roter opp i gammel "dritt".
La disse kvinner, som er gått bort og ikke kan forsvare seg, få være i fred.
Ledsam läsning, jag förstår att det rör upp många känslor.
Ha en bra fortsatt påskhelg
Kramar
AnnaMaria
Jeg leste også denne artikkelserien, og det er nesten helt uvirkelig deler av det som ble fortalt.
Det å se slike annonser svart på hvitt, der barn gis bort, er en så totalt fremmed opplevelse at jeg sliter med å ta det inn over meg. Og så er det faktisk ikke så lenge siden det skjedde!!? utrolig
Håper du har hatt en fin påske, og at du nå nyter siste rest :)
Takk for tips om spennende lesning!
I vår nærmeste familie har det også dukket opp et adoptivbarn som ingen har visst om i over 50 år, og en historie som nesten ikke var til å tro. Vi er kjempeglade for å ha fått kontakt med denne personen, men det var tilfeldigheter for førte til at det kom frem. Tenker på alle disse damene som har gått rundt (og fortsatt går rundt) med hemmeligheter som nesten ikke er til å bære..
Hei, slenger inn ein kommentar sjølv omden kjem litt seint. Bra skrive det der, men triste greier det som skjedde med mødrer den gang. Sjøl har min mormor fått kontakt med sine førstefødte 50 år etter at ho adopterte bort. Dei to har god kontakt, og nå veit både familiemdl, og venner om det. Men min farmor igjen, og på den siden, så var det ein skam, den gang var det tabu, ting som ikkje skulle fram. Min farmor adopterte bort 2 døter, det eine fødte noen år føre 1935, og ei dotter i 1939. Dette fant eg først ut for nokken mnd siden da eg kikka i bygdesogene/slektsbøkene frå kommunene der eg bur. Har også fått vite at dei ikkje skal bu så langt unna, og håper å finne desse.
Legg inn en kommentar