"ER MOR DØD" FOR EN HISTORIE!

 

Vigdis Hjort ble beskyldt for å blottstille familien sin i boken Arv og miljø som kom ut for noen år siden. I den boken var det beskyldninger mot faren som dominerte. Det ble mye oppstyr. Søsteren skrev en "motbok". 

Hvordan leser vi romaner? 

I denne nye boken, kommer Vigdis Hjort med tanker som kan ses som et apropos til diskusjonen om romaner skal leses som avsløringer av virkelige mennesker: 

På s. 270 skriver hun, bl. a. : "Kunstneren forholder seg ikke til virkeligheten som sådan, men til det som er kunstnerisk interessant...

Verkets forhold til virkeligheten er uinteressant, verkets forhold til sannheten avgjørende, verkets sannhetsverdi ligger ikke i dets forhold til den såkalte virkeligheten, men i den virkning det har på tilskueren." 

I årets bok, Er mor død, skriver Vigdis Hjort om en kvinne, Johanna, som har et mildt sagt problematisk forhold til sin mor. Hovedpersonen fulgte foreldrenes og omgangskretsens forventninger og giftet seg med en advokat. Det var da hun skilte seg fra ham, ble billedkunstner og flyttet utenlands med en kunstner at problemene tilsynelatende begynte. 

Nå er kunstnermannen død og Johanna har flyttet hjem igjen til barndomsbyen der moren og søsteren fremdeles bor. Faren døde mens Johanna bodde i utlandet, og Johanna kom ikke i begravelsen.

Tilbake i hjembyen stiller Johanna ut malerier av mor og barn. Moren oppfatter bildene som direkte anklager mot henne som mor, uten at hun har vært tilstede på utstillingen eller vil snakke med datteren om kunsten hennes.

Lever mor? Ingen brev, meldinger eller telefoner fra Johanna til moren blir besvart. Gjennom tilbakeblikk får vi vite, i små glimt, ting som har skjedd og som har vanskeliggjort forholdet mellom moren og eldstedatteren. 

Hvorfor gikk moren alltid i langermede bluser og kjoler?

Har datteren avslørt såre, vonde hendelser i morens liv, som hun nå ikke orker se tilbake på. Er morens avvisning av datteren et forsøk på å fortrenge disse uutholdelige minnene?

Jeg liker måten Vigdis Hjort skriver på. Hun veksler mellom her og nå og der og da. Noen av boksidene har små, korte, filosoferende tankespinn på bare noen linjer. Som på s. 290:  

" Virkelighetens mor, opplevelsen av den enkelte konkrete mor er vevet sammen med myten mor, stakkars mor og mødrene og jeg selv som bærer mytens kors."

Vi forstår at det kommer mer, så vi må hele tiden lese videre. Vi blir tatt med tilbake til hendelser i barndommen, og videre i datterens mer og mer desperate forsøk på å få kontakt med sin mor. Får hun kontakt med moren til slutt? Blir det en "happy ending"?

 

 Et annet leseprosjekt jeg har hatt i hele sommer er Beate Grimsruds nyeste bok: Jeg foreslår at vi våkner. Den går det mye tregere å lese. Den handler om en kvinne med brystkreft. Hvordan går det med henne? Det er så mye utenomsnakk og så mye annet som skjer (og som jeg ikke syns er særlig interessant) mellom hver gang vi får vite hvordan sykdommen utvikler seg, at jeg har lagt den boken fra meg en stund nå. 

Men jeg har planer om å lese den ferdig en gang ...