2. SØNDAG I ADVENT: UNNGÅ PIPEBRANN

 

Foto: varmefag

 

Det er kaldt for tiden og strømmen er dyr. Mange fyrer med ved. Følg rådene om å fyre riktig  så du unngår pipebrann!

Da jeg var barn hadde vi en skremmende opplevelse med dette. Vi hadde et par elektriske varmeovner, men det meste av oppvarmingen skjedde med vedfyring. Det var mange ovner på en skorstein.

Her kommer den andre fortellingen i adventskalenderen min:

PIPEBRANN

Jorun var iskald på nesetippen. Hun kikka opp over den varme dyna og kjente hvor kaldt det var i rommet. Storesøstrene stod framme på golvet og holdt på å kle på seg. Mor hadde vært her tidlig i dag og fyrt opp. Hun hadde stengt trekken nesten helt i går kveld for å holde på varmen og glørne i ovnen så lenge som mulig utover natta. Så snart hun våkna tok hun runden til alle ovnene, karra fram noen glør, la innpå ei sammenkrølla avisside og noe småved og fikk fyr igjen. Asbjørg hadde lagt innpå ei skie da hun våkna. Nå gjorde den svarte vedovnen sitt beste for å få opp varmen rommet. Det hadde danna seg isroser på vinduene med et tjukt lag is nederst på hver rute. Isen hadde begynt å smelte litt og det rant vann utover vinduskarmen. Jorun satte seg opp i senga og kjente på isen med fingrene. Den var kald og våt. Isen smelta under fingrene hennes. Hvis hun holdt hele håndflata opp mot den kalde ruta, ble det avtrykk etter den i isen. Jorun likte å gjøre dette hver morgen om vinteren. Det var en måte å hilse på den nye dagen.

Det var helt mørkt ute. Hun stakk den ene foten forsiktig fram fra dyna. Dyna var et tungt vatteppe med et tjukt ullteppe over. Hun bredde teppet til side og satte føttene ned på golvet. Det var iskaldt. Hun forta seg å trakke ned i tøflene som stod under senga før hun drog fram potta og satte seg på den. Det var godt at de slapp å gå ut på utedoen med en gang de våkna.

Utedoen stod nesten helt borte ved stallen. Det var langt å gå dit når de våkna og måtte på do. Kaldt og mørkt var det også. Både mor og far, guttene og jentene hadde potte på rommene sine. De la ei avis over så det ikke skulle lukte så sterkt om natta. Mor kom og tømte pottene etter at alle hadde stått opp.

Jorun sprang ned på kjøkkenet da hun hadde fått på seg klærne. Der var det godt og varmt. De eldre søskena satt ved kjøkkenbordet og åt frokost. Mor hadde kokt smultringer i går kveld etter at ungene hadde lagt seg. Det var ikke lenge til jul og det var mange sorter som skulle bakes. Smultringene lå fremdeles i en haug på kjøkkenbenken. De var for varme til at hun kunne legge dem i kakeboksen da hun gikk og la seg sent i går kveld. Hun hadde bare lagt et håndkle over dem. Ungene fikk hver sin smultring som smakekaker. De var litt brent eller hadde fått en merkelig fasong så mor ville ikke legge dem på fatet når det kom besøk. Det ble alltid noen smakekaker av julebaksten. Det var ungene glade for.

Det var god fyr i kjøkkenovnen også. Det stod ei stor gryte med varmt vann på vedkomfyren. Mor hadde tatt vekk noen av jernringene på plata på ovnen så flammene kom til under gryta og fikk varma opp vannet. På den andre plata stod kaffekjelen og putra fremdeles. Mor og far hadde drukket kaffe før far gikk på arbeid og mor vekte ungene. Far måtte gå tidlig for å rekke bussen til byen. Det var et godt stykke å gå gjennom skogen før han kom ned til bilveien. Oddvar og Svarten hadde brøyta veien dagen før.

Nå var det skoleungene sin tur til å gå nedover veien for å komme seg på skolen tidsnok. Til slutt var det bare Jorun og de tre minste søskena som var igjen hjemme hos mor.

Mor åpna ovnsdøra og la en stor vedkubbe innpå. Vedkassa var nesten tom. Jorun tenkte at mor kom til å be henne gå ut i vedskjulet og hente et vedfang. Flammene tok skikkelig tak i den nye veden, virka det som. Det kom en merkelig lyd fra ovnen i det samme. Så hørte de en svak durelyd i pipa. Lyden ble sterkere.

«Å, nei!» sa mor med det samme. Trekken stod fullt åpen, de kunne se at det flamma opp der inne.  Mor skrudde trekken igjen. Durelyden økte.

Plutselig fór mor ut av døra i bare tøflene. Hun lukka ikke døra til gangen. Jorun ble urolig. De fikk alltid høre at de måtte lukke døra etter seg. Når mor ikke lukka døra, var det noe som ikke stemte. Jorun sprang etter mor. Brødrene hang seg på. Mor hadde klatra opp i snøhaugen utafor gangdøra for å kunne se opp på taket. Jorun klatra etter og så opp. Det kom flammer opp av pipa!

Mor sprang inn i huset igjen. Ungene etter. Mor styrta opp trappa. Ungene ble stående i gangen og lure på hva som skjedde. Det var fyr i ovnene på alle tre soverommene. Mor stengte trekken i alle ovnene. De bare hørte henne romstere der oppe. Jorun ble redd. Skulle huset brenne ned nå? Det var langt til butikken for å få ringt og langt til byen der brannvesenet holdt til. Huset ville være nedbrent før de ble varsla.

Den eldste broren begynte å gråte. Da satte Småen i å hylskrike også. Han var bare to år og ble redd når han skjønte at de større søskena var redde. Jorun prøvde å være modig. Hun kjente leppene skalv. Mor kom styrtende ned trappa med minstejenta i armene. Babyen hadde ligget og sovet på rommet til mor og far. Nå ville mor ha alle ungene med seg ut. Hun ba Jorun holde veslesøstera, så treiv hun vassausa og fylte den med vann fra kjelen på ovnen. Hun slengte vannet inn i ovnen og lukka ovnsdøra. Det freste og rauk av ovnen.

«Kom!», sa mor og drog ungene med seg ut igjen. Hun tok Vesla i armene og holdt henne tett inntil seg. De ble stående i snøen og se opp på pipa, alle sammen. Småungene klamra seg til mor og skreik hysterisk. Nå kom det svart røyk ut av pipa istedenfor flammer. Etter hvert ble røyken lysere. Den la seg tungt over taket og sank nedover mellom husa.

Der kom Oddvar kjørende med Svarten. Det var Oddvar som eide huset og hele stedet her. Mor og far bare leide det. Var huset ødelagt nå? Hva ville Oddvar si da?

«Hva i all verda er det som foregår her?» spurte Oddvar. Han hadde stoppa Svarten utafor stallen og hoppa av sleden. Han kom gående med lange skritt over den røyklagte gårdsplassen.

«Det begynte å brenne i pipa!» sa mor. Hun var litt skjelven i stemmen. Jorun tok et tak i skjørtet hennes. Mor var ikke trygg i stemmen nå. Det var så ekkelt når de voksne var slik, opprørte og usikre. Oddvar så forskrekka ut.

«Vi får gå inn og sjekke om det brenner», sa han og trampa inn. Det kom røyk ut av døra da han åpna den.

Mor ble stående ute i snøen. Hun prøvde å trøste ungene. Broren snufsa. Han prøvde visst å ta seg sammen og roe seg ned. Småen hiksta. Han skjønte ikke hva som skjedde, var bare vettskremt. Babyen vrælte nå. Hun var sikkert både kald og redd. Mor prøvde å bysse henne, men det hjalp lite.

Etter ei stund kom Oddvar ut igjen. Han hosta.

«Jeg kan ikke se at det brenner noe sted i huset. Det er bare fullt av røyk der inne. Det har nok brent ut inni pipa, nå. Du var heldig denna gangen!» sa han. Han rota i bukselomma og fant skråtobakken, beit av et stort stykke og begynte å tygge på den.

«Je får dra på butikken og ringe etter feieren, så får han komme og sjå på pipa så fort den blir kald», sa han, litt roligere.

«Du må itte fyre så hardt, da, ma!» 

Jorun Roaldseth 

 

ADVENT: SNØPLOGEN ER FARLIG

 Vi skriver desember og det er kommet snø mange steder i landet. Som en slags adventskalender vil jeg prøve å skrive en liten historie hver uke fram til jul. Jeg dikter fritt med utgangspunkt i minner fra barndommen i en liten dal på Østlandet. Da blir språket et helt annet enn det jeg har lagt meg til etter mer enn 40 år i Bergen. God fornøyelse:

Foto: Botnan og omegn Historielag

SNØPLOGEN ER FARLIG

Asmund kjørte snøplog i hele dalen. Fram og tilbake helt fra kirka til Nordrampa kjørte han plogen så snøen spruta hele dagen. Plogen virvla opp snøen så lufta ble helt kvit og sikta ble så dårlig at han ikke så noen ting nesten. Asmund kunne ikke se småunger som gikk langs veien eller lekte i brøytekantene. Han så ikke snøhulene som ungene hadde gravd ut i hardpakka snø langs veien. Derfor sa alle voksne, foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og lærere, alle de møtte på butikken og over alt, at ungene måtte passe seg for snøplogen. "Asmund har ikke lyst til å kjøre i hjel unger langs veien", sa de. Men Asmund kunne ikke se om det var unger i veikanten når han kjørte snøplogen, derfor måtte ungene sjøl lære å passe seg.

Ellinor og Jorun var på vei til Sølvi for å leke da de syntes de hørte snøplogen. De fortet seg å klyve opp i brøytekanten. Der oppe kunne de se litt lenger. De kunne se både framover veien helt til Karlsvingen, og bakover, der veien kom ned fra huset til Ellinor der de hadde vært og lekt nettopp. Det var ingen biler ute og kjørte.

– Ser du snøplogen?

 – Nei, men jeg syns jeg hører den rundt svingen bak låven til Karl.

 

Foto: Statens Veivesen

Jentene ble enige om å sitte der oppi brøytekanten for å vente på snøplogen. De krabba så høyt opp og langt fra veien de kunne komme. Her oppe kunne ikke Asmund kjøre på dem med snøplogen. De satt der lenge og venta, men ingen snøplog kom. Der kom halvtolvbussen til byen. Det føyka snø rundt den. Ellinor og Jorun satt trygt oppi brøytekanten. Det var lyst inni bussen. Hun kunne se Ragna Oppisveen og dattera hennes inni bussen. De skulle nok til byen en tur.

Bussen forsvant bråkende rundt svingen. Den neste bussen var den som far kom fra arbeid med. Det var lenge til. Men der kom Kåre med lastebilen. Han hadde kjettinger på alle hjula, og de bråkte så de hørte han lenge før de så han. Han kjørte rundt og hjalp folk med alt mulig. Han hadde vært oppe hos dem og hjulpet til med nytt tak på låven i vår. Han hadde mye rart på lasteplanet. Kanskje han skulle sørover til butikken eller samfunnshuset og ordne med noe?

Snart kom kanskje Oddvar kjørende med Svarten. Oddvar hadde så mange ærend rundt i bygda. Asmund kjørte bare på hovedveien med snøplogen sin. Oddvar og Svarten kjørte med en treplog for å brøyte veier opp til småbruk og andre som ikke hadde hest sjøl. Svarten sprang foran i løssnøen og Oddvar satt oppå treplogen så den skulle bli tung nok til å brøyte bort snøen. Men nå var det stille på veien. Ingen snøplog og ingen hest å se.

Foto: Maihaugen

  https://www.facebook.com/maihaugen/videos/478646446099224/   ( Trykk på linken for å se video av hest med treplog fra Maihaugen).

– Skal vi gå ned? spurte Jorun. Hun var kald i rompa gjennom vinterbuksa, stilongsen og underbuksa. Helt inn på huden kjente hun kulden fra snøen. Hun måtte tisse snart.

Ellinor ville ikke gå enda. Kanskje snøplogen kom akkurat når de hadde kommet seg ned på veien igjen.

– Hører du ikke snøplogen? spurte Ellinor. Hun hadde begynt å sutte på snøen som hang fast i strikkevottene hennes.

Nei, Jorun syntes ikke hun hørte noen på veien.  Hun hørte noen skjærer som satt i trærne og skvattra til hverandre. Hun hørte et ekkorn som smatt opp ei snøtung gran. Hun hørte snøen som raste ned fra greinene og ned på bakken. Den laga ikke så mye lyd. Og hun så at det begynte å snø igjen. Store snøfiller landa på den røde og hvite lua til Ellinor og på den blå jakka hennes. Jorun strakk ut tunga og smakte på snøen. Den smakte ikke så mye, bare kaldt og vått. Snøen la seg på veien. Snart ville Asmund måtte kjøre snøplogen her. Men hvor var han nå? Var han helt sør ved kirka? Eller hadde han nettopp snudd ved Nordrampa? Eller hadde han kanskje dratt hjem til Gunda for å ete duggur. Satt Asmund varmt og godt ved kjøkkenbordet og lo og supte i seg kaffe sammen med Gunda oppi Rudslihagen og så ut av vinduet for å se hvor mye det snødde? Hvor lenge kunne han kvile før han måtte ut og brøyte igjen?

Jorun kjente at hun ikke greide å holde igjen tissen lenger. Snøen var så kald under henne. Hun ble varm mellom beina av tissen som bare kom. Ut av henne, gjennom underbuksa og stilongsen og langbuksa, ut i snøen trengte tissen seg fram. Snøen var kvit og rein. Nå ble det et gult hull i snøen der tissen hennes rant. Det visste hun. Hun hadde sett mange merker etter tiss i snøen. Mange steder hadde mennesker og dyr tissa i snøen. Hun hadde tissa i snøen før også, men da hadde hun rukket å dra ned buksa først. Den gule, varme tissen laga et hull i den kalde, kvite snøen. Det var ikke slik at tissen frøs til is. Den varme tissen vant på en måte over den kalde snøen og laga hull i den.

– Nei, nå orker jeg ikke sitte her lenger. Kom så går vi. Jeg må på do snart! Hvis vi springer bort til Karlsvingen, ser vi hvis snøplogen kommer oppi bakken bak svingen, sa Ellinor. Nå var hun blitt kald også.

– Jeg venter litt til, svarte Jorun. Hun ville være sikker på at buksa var blitt helt kald igjen, så det ikke skulle ryke av den når hun reiste seg. 

Skrevet av Jorun Roaldseth

MUNCHMUSEET SAMLINGEN

 

I forrige innlegg fortalte jeg om besøket på Munchmuseet og viste bilder av bygget.

I dag beveger vi oss inn i kunstsamlingen.

Det nye Munchmuseet går over 13 etasjer. Edvard Munch hadde en enorm produksjon i forskjellige teknikker og materialer. Hvordan viser man fram dette på best mulig måte for publikum?

Den første utstillingssalen vi kom til var ganske mørk, med mørke vegger. Og vi blir straks møtt av bilder med kjente motiver.

Visningsrommet består av en stor sal med bilder på alle vegger. Istedenfor å dele opp salen i flere små rom, er det satt opp skråvegger som bildene henger på.

I flere etasjer var det bygget et rom i rommet midt i den store utstillingssalen. Det lille rommet var formet som en kube med åpning i hvert hjørne. En kube var malt rosa innvendig. Inni den var temaet nakenhet.

Det er fint å se disse kjente motivene med egne øyne. Jeg var på det gamle Munchmuseet et par ganger også, men det er mange år siden. Munchs motiver og maleteknikk har alltid gjort inntrykk på meg.

I en annen etasje var det en kube som var rødmalt innvendig. Her var temaet døden:

Og så kom vi til den svarte kuben:

Der var det stappfullt av folk inni. Men jeg fikk tatt dette bildet:

Skrik så ut til å være svært godt sikret. Her er det ikke bare til å gå inn og ta bildet ned fra veggen og ta det med seg ut! Skrik finnes i mange versjoner. Bildene er malt på papp og er svært skjøre og sårbare. Derfor skiftes det på hvilket bilde som blir eksponert for lys. Hvilken versjon du får se, er altså tilfeldig. Kuben inneholdt flere bilder som var dekket til. Den versjonen vi kunne se, var nok ikke den mest fargesterke som vi kjenner. Jeg kommer tilbake for å se mer en annen gang.

Andre steder fikk vi se en rekke selvportretter. Munch tok også "selfier", fotografier av seg selv. 

Her er noen selvportretter som viser utviklingen i maleteknikken og kanskje også synet han hadde på seg selv:

 Dette selvportrettet malte Edvard Munch da han var 19 år gammel i 1882.

Selvportrett i Bergen 1916. Nykirken i bakgrunnen. Strøkene blir røffere og det kan se ut som han etter hvert ser på seg selv som en ganske sur, gammel mann?

I en stor sal som går over to etasjer, vises utkast til hans monumentale verk og utsmykninger:

Museet har mye mer å by på. Munch skrev tekster som kommuniserer med motivene hans:

 

Han laget flere versjoner av arbeidene sine i forskjellige teknikker, f. eks. maleri og skulptur av samme motiv:

Vi får se trykkplater av flere tresnitt, f.eks. dette:

Her er trykkpressen hans:

Og her er en pallett:

Dette er bare en brøkdel av det som vises i det store, nye, moderne museet. Det er mye mye mer. f.eks. Stenersensamlingen og skiftende utstillinger med andre kunstnere.

Her er også lagt opp til interessante ting for barn, f.eks. å lete etter og kikke inn i musehull:

Her er kunstneren en mus som maler en modell.

Til slutt det klassiske spørsmålet, kunne Edvard Munch tegne en hånd? Bedøm selv: