NORGE PÅ TVERS

 

Jeg har bodd i Bergen i over 40 år. Men siden jeg er oppvokst på Østlandet, er det blitt mange turer tvers over Norge i årenes løp. For ett år siden gikk turen i sorg over fjellet. Min bror, Magnar, var død. Denne gangen skulle vi til leiligheten hans - som vi har kjøpt som sekundærbolig - for å feire påsken på Lillehammer. 

Nå tar jeg dere med på turen fra vest til øst i Norge. Jeg satt i bilen og fotograferte, så kvaliteten på bildene blir deretter. Noen ganger stoppet vi, man må jo ha tissepauser, matpauser og strekke på bena av og til. Vi bruker rundt åtte timer på turen. Om vinteren kjører vi for det meste over Filefjell og bl.a. den lange Lærdalstunellen. Men denne gangen tillot vær- og føreforholdene at vi kjørte Hardangervidda. Her kommer et bilderas. Bildene er tatt lørdag før palmesøndag. Trykk på bildene så blir de større. God fornøyelse!

Man skal ikke så langt ut av Bergen før det blir landlig:

På vei mot Arna

 

 

Bru over til Osterøy

Typisk vestlandsvei. Rasfarlig fjell på den ene siden og fjord på den andre. Man må brøyte seg vei gjennom fjellet.

 

På Kvåle, før Voss, har vi alltid et kort stopp ved Vossevatnet.

Veien går utenom Voss sentrum. Her ser vi så vidt gondolbanen som går opp til Hanguren der det er skitrekk når snøen ligger.

Flotte fjellformasjoner på vei videre fra Voss.

 

Her har vi kommet til den lange Vallaviktunellen med veikryss midt i. Vi svinger østover.

Fra Vallaviktunnelen bærer det rett ut på Hardangerbrua.

 

 

Hardangerbrua er 1380 meter lang og den lengste hengebrua i Norge.

 

Hardangerbrua har tunnel i begge ender! Vi ser at været var fint og vinden rolig.

I Eidfjord er det alltid masse turister og rasfare.

Måbødalen er verd et kapittel for seg. Men det er vanskelig å ta bilder mens vi kjører der. Det går i korketrekkersvinger og tunneler oppover. Her er vi nesten på toppen.

Her ser vi så vidt Vøringsfossen og Fossli hotell. Herfra kan man gå ut på et platå og se rett ned i fossen. Vi stoppet ikke der denne gangen. Men det anbefales. En svimlende opplevelse.

Endelig er vi oppe på Hardangervidda! Det var ikke mye snø der. Men en og annen skiløper kunne vi se.

På vei ned Hallingdalen. Skog så langt øyet kan se.

Valdres. Dette skianlegget vi ser lengst borte i åsen ligger i Aurdal. Det var nok ikke åpent. De sliter, de som skal leve av skiturister denne påsken.

 

Som dere ser hadde det begynt å skumre da vi kom til Valdres og vi var ivrige etter å komme fram. 

Da vi kjørte ned Etnedalen,titta månen opp og så på oss. Så gjemte den seg igjen, men kikka opp over åsen igjen senere og fulgte oss hele veien til Lillehammer. Men da var det blitt for mørkt til at mitt enkle mobilkamera greide ta gode bilder.

Været har vært skiftende så langt i påska her østpå. Men vi har funnet fine vårtegn også i år. 

Hestehoven lyser opp i grøfta utenfor Lillehammer.

 

 

God påske, hilser den.

GRATULERER MED DAGEN ALLE KVINNER VERDEN OVER!

 I solidaritet med kvinner i alle aldere verden over og i takknemlighet til dem som gikk foran og banet vei for oss. Gratulerer med kvinnedagen!

JEG FORSTÅR INGENTING! GJØR DERE?

 Jeg fikk disse to bøkene til jul. Tittel, terningkast og omtale ser veldig lovende ut. Tid og rom er spennede og svimlende tema behandlet i romans form. Dette kan bli interessant, tenkte jeg.

"Solvej Balle leverer med Om utregning av romfang et mesterverk til tiden" sies det og hun blir tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for 2022.

Baksideteksten på første bok forteller at dette bare er begynnelsen. Det skal bli sju bøker. Forfatteren har foreløpig brukt 35 år på verket.

 Jeg begynner å lese, det virker lovende. 

Mens Tara Selter er ute på reise stopper tiden opp den attende november. Livet hennes fortsetter, men for alle andre gjentar dagen seg, de gjør de samme tingene dag etter dag og kalenderen viser stadig 18. november. Verden har hengt seg opp, men Tara kan gjøre nye ting og gå videre i livet. Hun brenner seg på en ovn, og såret utvikler seg og gror etter hvert som dagene går. Håret hennes vokser, men alle andre henger igjen og gjentar omigjen og omigjen den attende november og alt de gjorde den dagen, dag etter dag. Været gjentar seg også.

"Språket er vakkert, presist, dynamisk og organisk", skriver Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad.  Hvordan kan han si det? tenker jeg. Som leser opplever jeg at språket og fortellermåten skyver meg unna, holder meg på avstand. Forfatteren påstår at ting skjer, men det er vanskelig å følge logikken i at ting forsvinner for å dukke opp igjen. Og at hun kan dukke inn i livet til mannen sin, snakke og diskutere situasjonen med han, men at han neste dag ikke husker noe. Vi får ikke være med i disse samtalene. Det er ingen direkte tale her. Dermed holdes vi utenfor diskusjonen. Hvordan tar egentlig mannen hennes dette at hun opplever at han og resten av verden har stoppet opp mens hun opplever nye dager? Mannen blir en uklar skyggefigur. Den påståtte samtalen forsvinner i tåketale.

På side 44 i første bok av dette som skal bli til sju bøker, faller det hele sammen for meg, i det hun skriver en slags konklusjon som jeg mener jeg som leser skulle trekke selv ved å lese denne romanserien. Hun forteller meg hva jeg skal tenke! Da trenger jeg liksom ikke lese lenger. Er det dette hun vil si med alle disse bøkene?

"Underlig at man kan bli så foruroliget av det usannsynlige, tenker jeg nå. Når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene at vi overhodet er her."  osv.osv. skriver hun. 

Fordi hun ikke orker at mannen gjør de samme tingene dag etter dag, flytter hun inn på gjesterommet. Hun begynner å skrive om dagene sine. Men det skjer svært lite. "Og dagen er over", ender mange av notatene med. 

Det er så kjedelig!

I neste bok bestemmer hun seg for å reise. Hun reiser til forskjellige land for å oppleve årstider. Hun er lei av 18. november. Men blir det mer interessant lesing av det? Jeg  syns ikke det!

Beklager, Solvej Balle, men jeg orker ikke bli med deg på denne lange reisen din gjennom stadig nye attende novemberdager. Jeg kjedet meg hele veien mens jeg leste og ventet på noe som aldri kom, noe som skulle få meg til å ville lese videre. Jeg syns språket, fortellermåten, ja selv Tara Selter er uutholdelig kjedelig!

Kanskje er det noe jeg ikke forstår her, det må jo være det! Er det noen av dere som har lest disse bøkene og har knekt koden?

Jeg sier: Bruk heller tiden på å lese Ingri Lønnebotns Om dette har jeg ikke flere ord, som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Den er innholdsmettet, intens og viktig. 

UAVHENGIG BOKHANDEL I STORGATA PÅ LILLEHAMMER

 Vi har kjøpt min avdøde brors leilighet på Lillehammer. Nå reiser vi små turer dit for å innrede leiligheten som sekundærbolig for oss i pensjonisttilværelsen. Fra leiligheten har vi fin utsikt over Mjøsa og åsene på vestsida. De slake åsene med snødekte jorder og trær gir meg ro i sjelen.

Lillehammer er min barndoms by. Men for over førti år siden rotet jeg meg til Bergen og er blitt her siden. Det er stor forskjell på Bergen og Lillehammer. Begge byer har sine vakre særtrekk. Lillehammer har Storgata. Og på tur i Storgata på Lillehammer for et par år siden, fant jeg noe så uvanlig som en uavhengig bokhandel, nemlig Anton & James bohandel. Den ligger i Storgata 40, i et av disse koselige, gamle trehusene som ligger side om side i denne gågata som av og til blir til "Stågata" når det foregår store ting i den pittoreske byen.

 

Men butikkene i Storgata sliter i konkurranse med kjøpesenteret og andre butikker i utkanten av byen. Det handler som så mange steder om tilgang med bil. Så jeg ble så glad nå da jeg så at denne bokhandelen har klart seg i konkurranse med kjedene.

Er du i stand til å gå og er du på jakt etter lesestoff, anbefaler jeg denne unike bokhandelen. Her får du bøker kjedene ikke har. Her får du en deilig atmosfære og personlig service og hjelp til å finne lesestoff for akkurat deg. Ta en tur hit neste gang du er på Lillehammer.

Jeg lovte å skrive om noen spesielle bøker, men nå måtte jeg skrive om denne bokhandelen denne gangen. Håper alle har godt lesestoff. Jeg kommer tilbake med mer om bøkene jeg fikk til jul.

GODE BØKER ANBEFALES

Snøen har for lengst regnet bort her i Bergen. Regnværsdager er lesedager. Jeg fikk bøker til jul:

 Det første inntrykket av ei bok får man jo av omslaget. Ser noen av disse bøkene spesielt innbydende ut? 

Mitt svar er at det disse bøkene har til felles er at de ser usedvanlig brune og kjedelige ut utenpå! Har ikke forlagene designere med bedre fantasi? 

Er disse bøkene kjedelige? NEI! De fortjener mer spennede omslag! Jeg har lest ferdig fire av dem. Tre av dem vil jeg anbefale. De siste skjønner jeg lite av. Dette kommer jeg tilbake til.

GODE BØKER:

Først Hildegunn Dales fine diktbok utgitt på Samlaget. HUSET JORDA I VATN. Hun skriver korte dikt på lettlest nynorsk. 

"Ferga på veg inn sundet

og eg reiser meg

frå steinen eg sit på ved vatnet

med eit nytt minne, heilt skarpt

av den sorga som kjem når eg hugsar

at eg ikkje skal vende attende til deg "

Anbefales!

De to neste bøkene handler om fedre :

 

Jeg forstår at forlaget vil vise ei grå blokk med liv som leves på innsiden. Hva foregår der? Men om jeg ikke hadde lest om denne boka og satt den på ønskelista mi til jul, tror jeg neppe omslaget hadde fått meg til å stanse ved den i bokhandelen. 

Ingri Lønnebotn : Om dette har jeg ikke flere ord Kapabel forlag. Detter er en bok du bør lese!

Hva er det med faren til venninna? Hvordan kan ei jente se hva som skjer med venninna som har et så nært forhold til faren sin?  Er det normalt å sitte på fanget til faren når hun er blitt så stor? Og når jegpersonen begynner å forstå, hva kan hun gjøre med det?

 

Baksidetekst fra forlaget

 Av en eller annen grunn har jeg ikke lest noe av Ingri Lønnebotn før. Det skal jeg gjøre noe med så fort som mulig! Det denne damen skriver er krutt! Jeg var fanget fra første side:

 

Første side

Dette er ei trist bok, men ei viktig bok. Ei voksen kvinne ser tilbake på oppveksten sammen  med venninna som ikke orket å leve lenger. Hva kunne hun ha gjort for henne?

- Han er egentlig snill - og veldig glad i meg, sa du etter historien i München. 

En sjelden gang med grugg i stemmen. Vi satt på rommet ditt; du hadde begynt å bite negler og slet konstant i hårtuppene når du snakket. Noe hadde skjedd på den reisen, men du nektet å gå inn på det.

- Jeg husker jo nesten ingenting!

Anbefales!

Jeg kommer tilbake til de andre bøkene i neste innlegg.

Julen er forbi. Det snør. Tid for å lese bøker!

Forsidebilde: Birk Tjelmeland

GODT NYTT ÅR!

Jeg har skrevet om Strandamalerne flere ganger før, om kunstnerparet Alt Går Bra sitt arbeide med å samle bilder og stoff og nøste opp i fenomenet. Det har også vært flere utstillinger, både i Alt Går Bra Lokale i Bergen sentrum, på Lindåstunet i Alver Kommune der Strandamalerne kom fra

 

Kunstnerne blir fotografert i Lindåstunet

og sist i Sogn og Fjordane kunstmuseum under Førdefestivalen der Alt Går Bra var festivalkunstnere.

Fra Høgesalen i Sogn og Fjordane kunstmuseum 

der publikum lånte ut Strandamaleriene sine til utstillingen.

 

Nå er det kommet bok om Strandamalerne, utgitt av Museumsforlaget og redigert av Alt Går Bra.  Kjente stemmer i kunstfeltetbåde i Norge og utlandet trekker frem Strandamalerne som et spesielt kunstfenomen og løfter dem opp i den seriøse kulturhistoriske debatten der de ikke tidligere har fått plass.

Hvorfor var Strandamalerne så elsket av folket og så utskjelt av kultureliten og de som mente å sitte med den gode smak? Og hva er synet på disse malerne og maleriene i dag?

Del av baksidetekst.

Dette er blitt en svært interessant bok med tekster av Sandra Lillebø, forfatter; Frode Sandvik, kurator for moderne kunst ved Kode kunstmuseer i Bergen; Tonje Haugland Sørensen, film- og kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen; FrederikToudoire-Surlapierre og Alessandra Ballotti, professorer ved Senter for nordiske studier ved Sorbonne-Universitetet i Paris; Charles Russell, professor emeritus i engelske og amerikanske studier ved Rutgers Universityi New Jersey; Hans Marius Hansen, filosof og essayist og førsteamenuensis ved Universitetet i Bergn; Geir Haraldseth, kurator ved Nasjonalmuseet ; Susanne Christensen, master i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen i tillegg til tekster av Alt Går Bra.

Alle tekstene er oversatt til norsk og tar for seg fenomenet på forskjellige måter. Boken er rikelig utstyrt med bilder av Strandamalerier og fotografier fra Stranda og Strandamalere.

Er det sånn som Dagbladet, som den gang kalte seg en kulturavis, hevdet, at folk flest har dårlig kunstsmak og må oppdras og fortelles hvilke bilder de skal henge på veggene sine?

Hva tenker du? 

Er det ikke så vi får lyst til å synge "Fager kveldsol smiler over heimen ned" som en av forfatterne skriver?

Maleri av J Hølleland

 

SLAKTEREN KOMMER. Et førjulsminne.

 I min barndoms dal var det en bygdeslakter som reiste rundt på gårdene og slaktet julegrisene. Grisene var fetet opp og skulle bli til ribbe, pølser, sylte og mye mer. Blodet ble også brukt til mat. 

Jeg husker godt da slakteren kom til oss. Dette illustrerende bildet fant jeg på nettet. Akkurat sånn var det.

Illustrasjonsfoto. Ukjente mennesker og fotograf.

 ET FØRJULSMINNE:

En diger bil kom durende opp bakken og stoppa foran låven. Arve var på beina med en gang.

-Der har vi han, sa han, supte i seg resten av kaffen og forsvant ut i gangen. Like etterpå så vi han stå og snakke med en fremmed mann ute på gårdsplassen.

-Det er slakteren, sa Magnar, han kjente han igjen fra i fjor og året før. Han skjønte hva som skulle skje. Mor hadde satt en stor kjele med vatn på ovnen. Hun var stille i dag, syntes jeg. Det var en rar stemning i huset. Katten hadde lagt seg til under ovnen og ville ikke ut. Mor gikk bort til vinduet og kikka ut.

-Bli inne, unger! sa hun og så forsvant hun også ut.

-De skal slakte grisen! sa Magnar. Han venta litt. Så for han etter ut. Vi andre så på hverandre.

-Ikke se ut, sa Asbjørg. Hun prøvde å få oss til å tegne i tegnebøkene som mor hadde funnet fram før slaktebilen kom. Anne-Toril og Johan satt under bordet og lekte med noen klosser. De var for små til å forstå hva som foregikk.

Kristin, Toralf og jeg kikka under kjøkkengardina. Det var ei kvit og rød kappe som hang tvers over vinduet og stengte for utsikta på midten av ruta. Vinduet var kaldt. Vi kunne se frostrøyken som stod ut av munnene på karene mens de snakka. De forsvant inn stallskuten. Mor snudde seg mot Magnar og vifta med handa for å få han til å gå inn. Han stod med henda i bukselommene, men han ble ikke med mor da hun gikk inn. Da vi hørte mor i gangen, lot vi som vi var veldig opptatt med å tegne.

Mor gikk bort til vasskjelen og sjekka om vatnet kokte. Hun la mer ved innpå ovnen og skrudde opp trekken. Hun kasta et blikk ut vinduet, men sa ingenting. Jeg ble urolig inni meg når mor var sånn. Mor var ikke glad.

Vi hørte et hyl. Alle sprang bort til vinduet. Vi løfta opp gardinkappa og så ut. Der kom Arve og slakteren ut med grisen. De drog han i et tau ut stallskutdøra og bortover mot slaktebenken de hadde satt opp uttafor stabburet. Grisen ville ikke. Den skreik og hylte og stritta imot. Magnar stod der ute og så på. Han hadde tatt hendene ut av bukselommene nå. Han hadde ikke tatt votter på seg, så jeg.

-Ikke se! sa mor. Hun var litt streng i stemmen. Jeg snudde meg mot henne. Hun var opptatt med vasskjelen. Da hørte vi et høyt smell og så ble det stille. Det ble stille både ute på gardsplassen og inne på kjøkkenet.

Mor stod rolig ved kjøkkenbenken litt. Så gikk hun ut. Asbjørg, Kristin, Toralf og jeg klatra opp på benken foran kjøkkenvinduet så vi kunne se bedre. Grisen lå daud på den hardtrakka snøen. Det var røde flekker i snøen. Arve og slakteren tok tak i grisen og fikk hengt den opp i en diger krok på stabbursveggen. Grisen var like høy som dem. Det rant blod fra den ned i en stor stamp som mor stod og rørte i med ei lang sleiv.

Etter ei stund kom hun inn og henta kjelen med kokende vatn. Det var den største kaffekjelen vi hadde. Det rauk ut av tuten på den mens hun bar den bort til grisen. Nå hadde karene lagt grisen på slaktebenken. Mor helte kokende vatn på den mens Arve og slakteren skrapte bort busta. Dampen stod rundt dem. Så begynte de å skjære i grisen. Da orka jeg ikke å se mer.

Jeg tenkte på grisen som hadde gått under låvebrua, glad og fornøyd med krøll på halen i sommer. Den likte at jeg klødde den på ryggen.

Og nå låg den der daud og skulle bli julemat til oss. Det var ikke rart mor var litt stille i dag. Vi sa ikke noe vi ungene heller. Vi hørte bare småungene som satt under bordet og krangla om noen byggeklosser. Ingen kikka bak gardina lenger.

FARSDAG, ET MINNE

 

Far

Jeg gikk i første klasse. Jeg skulle få være med i bursdagsselskap til klassevenninna mi. Vi var bare tre jenter i klassa. Anna som hadde bursdag og fylte åtte år, bodde i den andre enden av dalen. Vi tre klassevenninnene skulle gå sammen hjem til henne etter skolen, og så skulle jeg ta bussen hjem om ettermddagen, det var for langt å gå. Skolen lå midt i mellom oss. 

Om morgenen la mor  en femogtjueøring i pennalet i sekken min. Det var penger til bussen hjem.    

- Pass godt på den, sa hun. Gå fra bursdagsselskapet i god tid så du er sikker på at du rekker bussen.

Hva jeg hadde med i gave til Anna, husker jeg ikke. Vi fikk kanskje smørbrød og kakao, eller kanskje bløtkake og brus med hull i korken. Mor til Anna passa klokka for meg. Jeg var den eneste som hadde så lang vei at jeg måtte ta bussen hjem. Jeg var nervøs og spent og tenkte på det i hele burdagsselsapet. Jeg hadde aldri tatt bussen aleine før. Da mor til Anna sa at det var på tide å gå, var bursdagsselskapet slutt. Jeg tok femogtjueøringen ut av pennalet og putta den i votten så den var klar. Anna, storebroren og storesøstra hennes og Eldbjørg, som var den andre jenta i klassa, fulgte meg ned til veien. Eldbjørg hadde bare et lite stykke å gå hjem. 

Vi stod i veikanten og venta på bussen ei god stund. Ingen buss kom. Tenk om vi hadde kommet for seint! Tenk om bussen hadde kjørt! Jeg kjente den kalde tjuefemøringen mot den svette handa mi inni votten. Jeg kunne ikke ta av meg votten, da kunne pengen dette ut. Tenk om pengen datt ut og forsvant i snøen!

Der kom bussen. Jeg rakte ut handa, slik mor hadde sagt at jeg skulle gjøre. Bussen stansa og døra foran åpna seg. Det var Emil som kjørte bussen, han kjente jeg. Det var alltid Emil som kjørte bussen. Jeg hadde kjørt buss mange ganger før, både sammen med søskena mine og med mor og far, men aldri aleine.

Det satt en mann på motorkassa og snakka med Emil. Det satt nesten støtt en mann på motorkassa og snakka med Emil mens han kjørte bussen, sjøl om det stod et skilt der om at det ikke var lov å forstyrre føreren. På et anna skilt stod det at det ikke var lov å sitte på motorkassa. Likevel satt det neste alltid noen der.

I det jeg kom inn i  bussen,  så jeg far sitte i bussen, et par seterader borte. Far! Det var et ledig sete ved siden av han. Jeg trengte ikke sitte ved siden av noen fremmede og snakke voksent med dem. Jeg trengte ikke være redd for at jeg ikke skulle greie å gå av på riktig sted. Alt var plutselig trygt. Far visste når han skulle gå av bussen. Jeg trengte ikke være nervøs lenger. Jeg skyndte meg bort og satte meg ved siden av far. Jeg følte meg redda. Far var på vei hjem fra arbeid i byen. Han tok alltid bussen hjem. Det gikk en buss fra dalen til byen om morgenen, og en hjem fra byen til dalen etter arbeidstid..

Da vi hadde gått av bussen og jeg tok far i handa på vei opp gardsveien til oss, kjente jeg tjuefemøringen i votten min. Busspengen min! Jeg hadde ikke betalt for bussturen!

- Betalte du for meg på bussen, far?

- Nei, svarte far. Jeg visste ikke at du skulle komme. Fikk du ikke med deg busspenger av mor? 

Jo det hadde jeg jo! Jeg kjente pengen i handa. Men far betalte jo alltid for meg. Jeg glemte alt da jeg så far på bussen. Nå hadde jeg kjørt buss ulovlig! Det var det samme som å stjele! Jeg ble kald i magen. Jeg tok av meg votten og så på den blanke tjuefemøringen i handa mi. Jeg strakte fram handa med pengen mot far.

- Kan du betale til Emil for meg når du tar bussen til arbeid i morgen? spurte jeg.

- Ja, det kan jeg gjøre, da er nok det i orden, forsikret far meg om.

Så vidt jeg vet er dette den eneste gangen jeg i mitt sytti-årige liv har sneket på bussen. Heldigvis redda far meg!