UTENDØRS VIELSE PÅ MOLDEGÅRD

Min yngste datter, Renate, giftet seg på lørdag. Hun fant drømmemannen Halvor. De har bodd med sine tilsammen fem barn i flere år. Det har gått så bra at de ville gjøre det offesielt. Halvor og Renate elsker hverandre. De ville bli rette ektefolk. 

Vi fikk innbydelse til bryllup.

Bryllup på Moldegård 16.august, stod det i innbydelsen. Flotte Moldegård ligger på Os i Bjørnafjorden der paret bor.  Moldegård ligger vakkert til med utsikt over fjorden. 

Brudepar med familie og venner skulle dekke bord og pynte festsalen i stilige Stallmestergården. Jeg fikk det ærefulle oppdrag å lage brudebuketten! 

Da vi kom fredag fikk vi tildelt en hel leilighet hvor vi kunne trekke oss tilbake når det passet oss. 

En flott, klassisk, engelsk sportsbil, MG. Brudgommen har engelske aner.

Da vi ruslet opp fra leiligheten i det hvite huset på bildet lørdag, stod denne stilige bilen og ventet på brudeparet. Nedenfor holdt innleid hjelp på å stelle til velkomstdrinker til gjestene.

Vielsen skulle foregå utendørs. Et dristig valg på Vestlandet i august. Det var en del skyer først på dagen, men det lettet og ble sol og fint under vielsen.

Presten er ankommet med prestekjolen under armen. Her planlegger han inngangsprosesjonen med Erling Aabrekk, brudens svoger, som skal spille fiolin.

 

Da klokken nærmet seg 14, ble vi geleidet langs en sti i den deilige parken, ned til et lite basseng med vannliljer. Foran oss så vi et stort tre med en gammel trapp. Trappen tilhørte en gang et hus eid av statsminister Mowinchel. Huset er borte, men trappen består og dette stedet er vigslet og brukes mye vielser. 

Brudeparet ankom vielsesstedet standsmessig. 

 

Erling Aabrekk på fiolin. Brudgommens far i forgrunnen.

 

Erling fikk tegn til at brudeparet var klare. Han spilte Canon i D dur, Pachelbel

Brudeparet kom gående hånd i hånd ned trappen.

 

 

Begge svarte "Ja" høyt og tydelig.

Presten erklærer dem for rette ektefolk.

Det var en vakker vielse. Solen brøt gjennom skydekket og skinte på dem, noe presten bemerket. Brudgommens 97 år gamle, engelskfødte farmor kom med en rørende hilsen. Og plutselig kom det gående en rekke mennesker som stilte seg opp foran trappen og begynte å synge "Oh happy day!" Det viste seg å være store deler av gospelkoret bruden synger i som kom som en overraskelse på brudgommen. Det var fantastisk!

Mens brudeparet kjørte til Stallmestergården i sin staselige bil, ruslet vi tilbake gjennom parken mens koret sang "All you need is love". 

De nygifte setter seg i bilen for å kjøre  til fest og feiring.

 

Noen har pyntet bilen med skilt og skrammel som skikken tilsier.

 

 

 

 

 

Programmet for festen.

Stallmestergården

Først var det velkomstdrinker og hageparty. Skyene forsvant og stemningen var god.

Inne var bordene dekket til vel 40 gjester. Eføy på servietter og som bordpynt i tillegg til beskjedne blomsterdekorasjoner og bordkort av små steiner.

Brudebuketten var enkelt satt sammen av roser, nelliker og røsslyng.

 

 

Brudeparet har inntatt sine plasser ved bordet.

Da alle gjestene hadde funnet plassene sine, kunne middagen begynne. Hummer til forrett og hjort til hovedrett. Det var også sørget for alternativer til oss som ikke kan spise skalldyr.

Vi hadde funnet en gammel kasset fra 1982. Den passet perfekt til anledningen: "Fins der en liten gutt som vil leke med en liten pike?" sang Renate fem år gammel. Den ble godt mottatt av feststemte gjester. Og så kom brudgommens foreldre med en vakker tale og dikt. Det gikk slag i slag. Mange talentfulle og begavede mennesker som bidro til å gjøre festen perfekt med veksling mellom humor,alvor og musikalske innslag. Brudgommen slo til med selvskrevet dikt og bruden sang en kjærlighetssang på fransk til sin elskede! 

Bryllupskakespising på tradisjonelt vis.

 

Bryllupskake var det selvfølgelig, og utallige andre kaker som tradisjonen er i vår familie. Vi elsker kaker!

Tor og jeg trakk oss stille tilbake før festen kom til punktet "slagsmål og tobakk". Jeg tror alle kom helskinnet fra feiringen. Og alle var enige om at det var en fantastisk feiring av to flotte mennesker som fortjener hverandre. 

Etter en kort bryllupsreise er det hjem til denne fine flokken.

Fem flotte tenåringer. Eldsteman fylte 19 dagen etter bryllupet, yngstemann blir 13 senere i måneden.

 For en herlig familie! Takk for festen! Vi elsker dere alle! Lykke til videre hele gjengen!

FESTSPILLUTSTILLINGEN 2025

 

Bergen Kunsthall sett fra Festplassen. Lille Lungegårdsvann t.v. med Kode 4 Lysverket og toppen av Grieghallen.

Festspillene i Bergen er slutt for flere uker siden allerede. Denne tiden går så fort. Men utstillingen i Bergen Kunsthall kan ses helt til 17.august. Bergen Kunsthall  ligger i Rasmus Meyers allé. Der finner du også kunstgalleriene KODE med Lysversbygget og Rasmus Meyers samlinger. Mye spennende å se her.

 

 

Festspillkunstner i år er Tori Wrånes

 

I det vi kommer inn i midtsalen blir vi møtt av tepper på gulv og vegger. Farger og mønstre får oss til å føle at vi befinner oss under vann. Alle lyder er dempet. Midt på gulvet ligger en hund og en katt med en felles, lang hale. Mystisk og spennende. Hva mer kan vi vente oss her?

 Salene er skilt fra hverandre med buede åpninger.

 I salen til venstre ligger et merkelig par en del større enn vanlig menneskestørrelse.

Dette paret er sammenbundet gjennom en slags fløyte i munnene. Stemningen er trolsk. 

Bak paret ligger en hodeløs skapning med fire armer. Har den kommet ut av denne tuten som synes å avslutte forbindelsen mellom de to skikkelsene? Har de sammen skapt denne babyen?

 I den store salen er følelsen av at vi befinne oss under vann like sterk. Et mystisk par synes å sveve i vannskorpa.

 

En svaneliknende figur ser ut til å henge fast i de to. Salen er ellers fylt med former med skjell og ei stor åre stikker inn gjennom veggen fra midtsalen.

 

Men hva er dette mystiske hullet i veggen med ei skinne som løper langs alle veggene i rommet?

 Jo det er selvfølgelig ei mus på elsparkesykkel!

Jeg liker ikke å tolke og forklare og forstå kunst. Jeg vil være åpen og undrende. Kunst skal oppleves og føles etter min mening.  

Dette var en liten titt inn i en mystisk verden. Anbefales! 

TRANE - et drama

 

Trane - foto hentet fra Store Norske Leksikon

 

Vi kjørte over Torpaåsen på vei til Lillehammer en maikveld i skumringen. Jeg var passasjer i forsetet. Vi hadde passert flere fareskilt med bilde av elg og sau, så jeg holdt øye med veikanten for å se om det lå sauer der. Jeg saumfór skogen og myrene vi passerte i tilfelle det skulle dukke opp en elg som hadde tenkt å bykse ut i veien foran bilen vår. Jeg fikk øye på et merkelig, stort dyr lenger framme. Det var grått og stod på myra innafor et gjerde. Jeg tenkte det ikke kunne utgjøre noen fare for oss. Men hva i alle dager kunne det være for et dyr? Det liknet hverken sau eller elg.

Da vi passerte, så jeg at det var en trane som beitet på myra. Den stod med nebbet ned i mosen og fant seg noe snadder der. Jeg gjenkjente straks fuglen, men den var større enn jeg hadde forestilt meg. Et flott dyr på høyde med et to år gammelt barn. Og det er her dramaet kommer inn.

Vårt møte med tranen denne gangen foregikk helt udramatisk. Vi kjørte i lukket bil på veien, tranen holdt seg i ro på myra bak gjerdet. 

Dramaet utspilte seg for nesten 70 år siden på Maihaugen. Det er ikke noe jeg husker, men jeg er blitt fortalt historien gjentatte ganger. Historien har tre hoved"personer", - det er skurken Tranpetter, offeret Jorun og helten Mor:

 Maihaugen er et friluftsmuseum som ligger vakkert til på Lillehammer. Mellom de gamle husene gikk den gang en trane som hadde fått navnet Tranpetter. Hvorfor en trane hadde slått seg til på Maihaugen, er ikke godt å vite. Tranpetter kom tilbake til Maihaugen hver vår. På sommerstid er det mye folk på området, og mange var interessert i den store fuglen, ville ta på den og gi den mat. Med årene ble Tranpetter en smule irritabel og gretten.

Denne sommeren hadde Mor og Far besøk av slekt fra Vestlandet. Maihaugen var et fint sted å ta med gjester. Etter en runde inn og ut av gamle hus og spasering i fin natur, endte begge familier med barn og voksne opp i setergrenda øverst på området for å få seg en pause og spise rømmegrøt på kaféen på Valbjørseter. De voksne satt og pratet og koste seg og barna sprang rundt og lekte.

Et hyl skjærer gjennom idyllen. En mor løper det forteste hun kan, triver en stabbende jentunge rett foran nebbet til den store fuglen som har sett seg ut barnets øyne som snadder. I det han skal hakke til seg byttet, forsvinner det centimetere fra ham.

Det ble skriking og roping. Jorun skrek, Mor skrek, de andre barna skrek, voksne stimlet til. Det ble høylytt snakking og diskutering. Mor og barn stod skjelvende og ville hjem. De andre barna ville også hjem.

Det ble ikke fortært mer rømmegrøt i familien den dagen. Kaffen ble servert hjemme. Mor og Jorun kom uskadet fra dramaet. Om opptrinnet fikk et etterspill sier historien ingenting om. Men neste vår kom det ingen Tranpetter til Maihaugen. 

 

 

NORGE PÅ TVERS

 

Jeg har bodd i Bergen i over 40 år. Men siden jeg er oppvokst på Østlandet, er det blitt mange turer tvers over Norge i årenes løp. For ett år siden gikk turen i sorg over fjellet. Min bror, Magnar, var død. Denne gangen skulle vi til leiligheten hans - som vi har kjøpt som sekundærbolig - for å feire påsken på Lillehammer. 

Nå tar jeg dere med på turen fra vest til øst i Norge. Jeg satt i bilen og fotograferte, så kvaliteten på bildene blir deretter. Noen ganger stoppet vi, man må jo ha tissepauser, matpauser og strekke på bena av og til. Vi bruker rundt åtte timer på turen. Om vinteren kjører vi for det meste over Filefjell og bl.a. den lange Lærdalstunellen. Men denne gangen tillot vær- og føreforholdene at vi kjørte Hardangervidda. Her kommer et bilderas. Bildene er tatt lørdag før palmesøndag. Trykk på bildene så blir de større. God fornøyelse!

Man skal ikke så langt ut av Bergen før det blir landlig:

På vei mot Arna

 

 

Bru over til Osterøy

Typisk vestlandsvei. Rasfarlig fjell på den ene siden og fjord på den andre. Man må brøyte seg vei gjennom fjellet.

 

På Kvåle, før Voss, har vi alltid et kort stopp ved Vossevatnet.

Veien går utenom Voss sentrum. Her ser vi så vidt gondolbanen som går opp til Hanguren der det er skitrekk når snøen ligger.

Flotte fjellformasjoner på vei videre fra Voss.

 

Her har vi kommet til den lange Vallaviktunellen med veikryss midt i. Vi svinger østover.

Fra Vallaviktunnelen bærer det rett ut på Hardangerbrua.

 

 

Hardangerbrua er 1380 meter lang og den lengste hengebrua i Norge.

 

Hardangerbrua har tunnel i begge ender! Vi ser at været var fint og vinden rolig.

I Eidfjord er det alltid masse turister og rasfare.

Måbødalen er verd et kapittel for seg. Men det er vanskelig å ta bilder mens vi kjører der. Det går i korketrekkersvinger og tunneler oppover. Her er vi nesten på toppen.

Her ser vi så vidt Vøringsfossen og Fossli hotell. Herfra kan man gå ut på et platå og se rett ned i fossen. Vi stoppet ikke der denne gangen. Men det anbefales. En svimlende opplevelse.

Endelig er vi oppe på Hardangervidda! Det var ikke mye snø der. Men en og annen skiløper kunne vi se.

På vei ned Hallingdalen. Skog så langt øyet kan se.

Valdres. Dette skianlegget vi ser lengst borte i åsen ligger i Aurdal. Det var nok ikke åpent. De sliter, de som skal leve av skiturister denne påsken.

 

Som dere ser hadde det begynt å skumre da vi kom til Valdres og vi var ivrige etter å komme fram. 

Da vi kjørte ned Etnedalen,titta månen opp og så på oss. Så gjemte den seg igjen, men kikka opp over åsen igjen senere og fulgte oss hele veien til Lillehammer. Men da var det blitt for mørkt til at mitt enkle mobilkamera greide ta gode bilder.

Været har vært skiftende så langt i påska her østpå. Men vi har funnet fine vårtegn også i år. 

Hestehoven lyser opp i grøfta utenfor Lillehammer.

 

 

God påske, hilser den.