GRATULERER MED DAGEN ALLE KVINNER VERDEN OVER!

 I solidaritet med kvinner i alle aldere verden over og i takknemlighet til dem som gikk foran og banet vei for oss. Gratulerer med kvinnedagen!

JEG FORSTÅR INGENTING! GJØR DERE?

 Jeg fikk disse to bøkene til jul. Tittel, terningkast og omtale ser veldig lovende ut. Tid og rom er spennede og svimlende tema behandlet i romans form. Dette kan bli interessant, tenkte jeg.

"Solvej Balle leverer med Om utregning av romfang et mesterverk til tiden" sies det og hun blir tildelt Nordisk Råds Litteraturpris for 2022.

Baksideteksten på første bok forteller at dette bare er begynnelsen. Det skal bli sju bøker. Forfatteren har foreløpig brukt 35 år på verket.

 Jeg begynner å lese, det virker lovende. 

Mens Tara Selter er ute på reise stopper tiden opp den attende november. Livet hennes fortsetter, men for alle andre gjentar dagen seg, de gjør de samme tingene dag etter dag og kalenderen viser stadig 18. november. Verden har hengt seg opp, men Tara kan gjøre nye ting og gå videre i livet. Hun brenner seg på en ovn, og såret utvikler seg og gror etter hvert som dagene går. Håret hennes vokser, men alle andre henger igjen og gjentar omigjen og omigjen den attende november og alt de gjorde den dagen, dag etter dag. Været gjentar seg også.

"Språket er vakkert, presist, dynamisk og organisk", skriver Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad.  Hvordan kan han si det? tenker jeg. Som leser opplever jeg at språket og fortellermåten skyver meg unna, holder meg på avstand. Forfatteren påstår at ting skjer, men det er vanskelig å følge logikken i at ting forsvinner for å dukke opp igjen. Og at hun kan dukke inn i livet til mannen sin, snakke og diskutere situasjonen med han, men at han neste dag ikke husker noe. Vi får ikke være med i disse samtalene. Det er ingen direkte tale her. Dermed holdes vi utenfor diskusjonen. Hvordan tar egentlig mannen hennes dette at hun opplever at han og resten av verden har stoppet opp mens hun opplever nye dager? Mannen blir en uklar skyggefigur. Den påståtte samtalen forsvinner i tåketale.

På side 44 i første bok av dette som skal bli til sju bøker, faller det hele sammen for meg, i det hun skriver en slags konklusjon som jeg mener jeg som leser skulle trekke selv ved å lese denne romanserien. Hun forteller meg hva jeg skal tenke! Da trenger jeg liksom ikke lese lenger. Er det dette hun vil si med alle disse bøkene?

"Underlig at man kan bli så foruroliget av det usannsynlige, tenker jeg nå. Når vi vet at hele vår eksistens hviler på merkverdigheter og usannsynlige sammentreff. At det er på grunn av disse merkverdighetene at vi overhodet er her."  osv.osv. skriver hun. 

Fordi hun ikke orker at mannen gjør de samme tingene dag etter dag, flytter hun inn på gjesterommet. Hun begynner å skrive om dagene sine. Men det skjer svært lite. "Og dagen er over", ender mange av notatene med. 

Det er så kjedelig!

I neste bok bestemmer hun seg for å reise. Hun reiser til forskjellige land for å oppleve årstider. Hun er lei av 18. november. Men blir det mer interessant lesing av det? Jeg  syns ikke det!

Beklager, Solvej Balle, men jeg orker ikke bli med deg på denne lange reisen din gjennom stadig nye attende novemberdager. Jeg kjedet meg hele veien mens jeg leste og ventet på noe som aldri kom, noe som skulle få meg til å ville lese videre. Jeg syns språket, fortellermåten, ja selv Tara Selter er uutholdelig kjedelig!

Kanskje er det noe jeg ikke forstår her, det må jo være det! Er det noen av dere som har lest disse bøkene og har knekt koden?

Jeg sier: Bruk heller tiden på å lese Ingri Lønnebotns Om dette har jeg ikke flere ord, som jeg skrev om i et tidligere blogginnlegg. Den er innholdsmettet, intens og viktig. 

UAVHENGIG BOKHANDEL I STORGATA PÅ LILLEHAMMER

 Vi har kjøpt min avdøde brors leilighet på Lillehammer. Nå reiser vi små turer dit for å innrede leiligheten som sekundærbolig for oss i pensjonisttilværelsen. Fra leiligheten har vi fin utsikt over Mjøsa og åsene på vestsida. De slake åsene med snødekte jorder og trær gir meg ro i sjelen.

Lillehammer er min barndoms by. Men for over førti år siden rotet jeg meg til Bergen og er blitt her siden. Det er stor forskjell på Bergen og Lillehammer. Begge byer har sine vakre særtrekk. Lillehammer har Storgata. Og på tur i Storgata på Lillehammer for et par år siden, fant jeg noe så uvanlig som en uavhengig bokhandel, nemlig Anton & James bohandel. Den ligger i Storgata 40, i et av disse koselige, gamle trehusene som ligger side om side i denne gågata som av og til blir til "Stågata" når det foregår store ting i den pittoreske byen.

 

Men butikkene i Storgata sliter i konkurranse med kjøpesenteret og andre butikker i utkanten av byen. Det handler som så mange steder om tilgang med bil. Så jeg ble så glad nå da jeg så at denne bokhandelen har klart seg i konkurranse med kjedene.

Er du i stand til å gå og er du på jakt etter lesestoff, anbefaler jeg denne unike bokhandelen. Her får du bøker kjedene ikke har. Her får du en deilig atmosfære og personlig service og hjelp til å finne lesestoff for akkurat deg. Ta en tur hit neste gang du er på Lillehammer.

Jeg lovte å skrive om noen spesielle bøker, men nå måtte jeg skrive om denne bokhandelen denne gangen. Håper alle har godt lesestoff. Jeg kommer tilbake med mer om bøkene jeg fikk til jul.

GODE BØKER ANBEFALES

Snøen har for lengst regnet bort her i Bergen. Regnværsdager er lesedager. Jeg fikk bøker til jul:

 Det første inntrykket av ei bok får man jo av omslaget. Ser noen av disse bøkene spesielt innbydende ut? 

Mitt svar er at det disse bøkene har til felles er at de ser usedvanlig brune og kjedelige ut utenpå! Har ikke forlagene designere med bedre fantasi? 

Er disse bøkene kjedelige? NEI! De fortjener mer spennede omslag! Jeg har lest ferdig fire av dem. Tre av dem vil jeg anbefale. De siste skjønner jeg lite av. Dette kommer jeg tilbake til.

GODE BØKER:

Først Hildegunn Dales fine diktbok utgitt på Samlaget. HUSET JORDA I VATN. Hun skriver korte dikt på lettlest nynorsk. 

"Ferga på veg inn sundet

og eg reiser meg

frå steinen eg sit på ved vatnet

med eit nytt minne, heilt skarpt

av den sorga som kjem når eg hugsar

at eg ikkje skal vende attende til deg "

Anbefales!

De to neste bøkene handler om fedre :

 

Jeg forstår at forlaget vil vise ei grå blokk med liv som leves på innsiden. Hva foregår der? Men om jeg ikke hadde lest om denne boka og satt den på ønskelista mi til jul, tror jeg neppe omslaget hadde fått meg til å stanse ved den i bokhandelen. 

Ingri Lønnebotn : Om dette har jeg ikke flere ord Kapabel forlag. Detter er en bok du bør lese!

Hva er det med faren til venninna? Hvordan kan ei jente se hva som skjer med venninna som har et så nært forhold til faren sin?  Er det normalt å sitte på fanget til faren når hun er blitt så stor? Og når jegpersonen begynner å forstå, hva kan hun gjøre med det?

 

Baksidetekst fra forlaget

 Av en eller annen grunn har jeg ikke lest noe av Ingri Lønnebotn før. Det skal jeg gjøre noe med så fort som mulig! Det denne damen skriver er krutt! Jeg var fanget fra første side:

 

Første side

Dette er ei trist bok, men ei viktig bok. Ei voksen kvinne ser tilbake på oppveksten sammen  med venninna som ikke orket å leve lenger. Hva kunne hun ha gjort for henne?

- Han er egentlig snill - og veldig glad i meg, sa du etter historien i München. 

En sjelden gang med grugg i stemmen. Vi satt på rommet ditt; du hadde begynt å bite negler og slet konstant i hårtuppene når du snakket. Noe hadde skjedd på den reisen, men du nektet å gå inn på det.

- Jeg husker jo nesten ingenting!

Anbefales!

Jeg kommer tilbake til de andre bøkene i neste innlegg.

Julen er forbi. Det snør. Tid for å lese bøker!

Forsidebilde: Birk Tjelmeland

GODT NYTT ÅR!

Jeg har skrevet om Strandamalerne flere ganger før, om kunstnerparet Alt Går Bra sitt arbeide med å samle bilder og stoff og nøste opp i fenomenet. Det har også vært flere utstillinger, både i Alt Går Bra Lokale i Bergen sentrum, på Lindåstunet i Alver Kommune der Strandamalerne kom fra

 

Kunstnerne blir fotografert i Lindåstunet

og sist i Sogn og Fjordane kunstmuseum under Førdefestivalen der Alt Går Bra var festivalkunstnere.

Fra Høgesalen i Sogn og Fjordane kunstmuseum 

der publikum lånte ut Strandamaleriene sine til utstillingen.

 

Nå er det kommet bok om Strandamalerne, utgitt av Museumsforlaget og redigert av Alt Går Bra.  Kjente stemmer i kunstfeltetbåde i Norge og utlandet trekker frem Strandamalerne som et spesielt kunstfenomen og løfter dem opp i den seriøse kulturhistoriske debatten der de ikke tidligere har fått plass.

Hvorfor var Strandamalerne så elsket av folket og så utskjelt av kultureliten og de som mente å sitte med den gode smak? Og hva er synet på disse malerne og maleriene i dag?

Del av baksidetekst.

Dette er blitt en svært interessant bok med tekster av Sandra Lillebø, forfatter; Frode Sandvik, kurator for moderne kunst ved Kode kunstmuseer i Bergen; Tonje Haugland Sørensen, film- og kunsthistoriker ved Universitetet i Bergen; FrederikToudoire-Surlapierre og Alessandra Ballotti, professorer ved Senter for nordiske studier ved Sorbonne-Universitetet i Paris; Charles Russell, professor emeritus i engelske og amerikanske studier ved Rutgers Universityi New Jersey; Hans Marius Hansen, filosof og essayist og førsteamenuensis ved Universitetet i Bergn; Geir Haraldseth, kurator ved Nasjonalmuseet ; Susanne Christensen, master i litteraturvitenskap ved universitetet i Bergen i tillegg til tekster av Alt Går Bra.

Alle tekstene er oversatt til norsk og tar for seg fenomenet på forskjellige måter. Boken er rikelig utstyrt med bilder av Strandamalerier og fotografier fra Stranda og Strandamalere.

Er det sånn som Dagbladet, som den gang kalte seg en kulturavis, hevdet, at folk flest har dårlig kunstsmak og må oppdras og fortelles hvilke bilder de skal henge på veggene sine?

Hva tenker du? 

Er det ikke så vi får lyst til å synge "Fager kveldsol smiler over heimen ned" som en av forfatterne skriver?

Maleri av J Hølleland