BILTUR

 

Mesnaelva Lillehammer

 

Vi har vært på biltur fram og tilbake tvers over landet igjen. Vi har vært og feiret bror Toralf sin 70 årsdag på Ås. Siden har vi hatt noen fine uker på Lillehammer. Dessverre var vi veldig forkjøla mye av tiden. Vi er nok ikke de eneste som har hostet og snytt oss i det siste.

Men i bilen hjem til Bergen igjen, kom jeg til å tenke på bilturer i min barndom. Da var veiene og bilene av en helt annen standard.

Mor og far og ungeflokken: F.v. Asbjørg og Kristin foran, Magnar bak mellom dem, Toralf (som nettopp fylte 70 år) på mors arm og jeg på fars arm. Dette bildet er altså nesten 70 år gammelt.

 

 

Etter krigen var det rasjonering på bilkjøp i Norge fram til 1960. Folk måtte stå i kø for å få kjøpe bil. Da vi måtte flytte fra Tomrefjord i Romsdal til Saksumdal ved Lillehammer fordi eldstebror var svært syk av astma, søkte far om å få kjøpe bil så vi kunne reise og besøke familien i feriene og ellers komme oss rundt med en stor barneflokk. 

Bildet over er det eneste bildet vi har av den første bilen far kjøpte. Det var en brun BMW 1952-modell. Den hadde fire dører som var hengslet i midtstolpen mellom dørene. I midtstolpen var også retningsviseren festet. Den så nesten ut som en lysende finger, syntes jeg. Den slo seg ut og pekte den veien far hadde tenkt å svinge. Men hvordan kunne retningsviseren vite hvilken vei far hadde tenkt å svinge i et veikryss?! Det lurte jeg alltid på.

Det var fullt i bilen. I 1958 ble familien utvidet med Johan og i 1959 Anne-Toril. Da ble BMW-en for liten.
 

Johan og taunusen, Ford Taunus 12 M varevogn.

I selvangivelsen i 1963 oppgir far at han eier en Opel varevogn 1958 modell. Den har vi ikke noe bilde av. 

Vi flyttet til Fåberg før jul i 1963. Far fikk kortere vei til arbeid på kontor i byen. Men han brukte alltid buss til og fra arbeid. Opelen ble byttet ut med en Ford Taunus 12 M varevogn. Grunnen til at varevognen var best egnet til den store familien, var at den var billigere enn en stasjonsvogn og lasten gikk på kilo og ikke antall pasasjerer! Bilen var i utgangspunktet utstyrt med bare to forseter. Men det var tillatt å sette inn et baksete, som var helt, som en slags sofa. Det kunne slås ned eller tas ut hvis man skulle frakte ting som krevde stor plass. Minstebarnet, noen ganger begge de minste, satt på mors fang i forsetet. I baksetet satt ungene og slåss om vindusplassene. På vei til ferie på Vestlandet likte jeg å ligge bak i lasterommet oppå kofferter og dyner og ha fri utsikt bakover. Sikring av barn i bil var det ingen som snakket om.

Taunusen på tur sammen med onkels Folkevogn.

 

 

 

På vei til Vestlandet kjørte vi på smale og svingete veier oppover Gudbrandsdalen. Deler av veien var ikke asfaltert, den gikk på grus med fare for steinsprut. Noen steder var det lagt oljegrus i steden for asfalt. Da vi kom så langt at elva begynte å renne "feil" vei, ned Romsdalen, ble veien enda smalere og mer svingete. Vi måtte stoppe på møteplasser merket med M-skilt hvis vi møtte en bil eller to. Rett som det var gikk veien gjennom fjell. Tunellene var ikke så lange, men mørke. Alle kjørte uten lys på bilen, det måtte slås på inni tunnelene og av igjen med en gang vi kom ut i dagslyset. Hvis vi møtte en bil med lyset på, blinket far med lysene for at bilføreren skulle slå dem av. 

Innimellom kom det fareskilt som advarte mot "bakketopp". Da kom vi til en bakke som var så bratt at vi ikke kunne se om det kom biler imot. Vi elsket det når bakken var så bratt at det kilte i magen på vei ned, det kalte vi "kilebakker". Da vi nærmet oss målet på Romsdalkysten sluttet veien ved fergeleie. Ferge var artig. Alle passasjerene måtte gå ut og far ble dirigert på plass mellom andre biler. Vi ungene gikk rundt mellom bilene og noterte bilnummer. Utenlandske nummerskilt var det gjeveste. Danskene hadde skilt med hvite bokstaver på svart bakgrunn. Norske biler hadde en bokstav foran nummeret på bilskiltet. Da kunne vi se hvor i landet de var fra. E- var fra Oppland, T- var fra Møre og Romsdal.
 

Er det noen som kan se hvor familien er på tur i 1970?

Da vi var på tur hjem over fjellet nå i helgen, hadde det vært frost og det var kommet et tynt "melisdryss" på Hardangervidda. Veiene er blitt utbedret til god standar de fleste steder, bortsett fra rasfarlige partier. Kilebakkene og bakketoppene er høvlet bort. Men naturen er fin, og rett som det er tar vi en liten stans, strekker på bena og tar bilder.

Rimfrost.

 

Lett snøfall på Hardangervidda.

Før kunne jeg ta nattoget mellom Bergen og Oslo, men det er dessverre ikke aktuelt lenger. Bergensbanen har ikke vært til å stole på de siste årene. Jeg har ikke helse til å bli stående fast på fjellet uten lys, uten tilgang til toalett og uten tillatelse til å forlate toget i timevis. Det er trist at det er blitt slik. Nattoget er ellers en genial reiseform. Vi kan jo bare håpe på at jernbanen blir prioritert en gang i framtida!

MOR I 50 ÅR

Vi er kommet til september. September representerer på mange måter en avslutning og en ny begynnelse. Derfor illustrerer jeg dette innlegget med planter fra hagen nå i september.

For meg ble september på alle måter en ny begynnelse for 50 år siden.

 

Vi stod og venta på bussen hjem onsdag 10.september 1975 rundt nitida om kvelden. Jeg var fylt 21 år den sommeren. Mannen min og jeg hadde vært på vårt første svangerskapskurs. Jeg hadde fem uker igjen til termin. Vi hadde flytta til Valdres Folkehøgskule, fått oss leilighet og jobb. Men var alt klart for å ta imot en baby? Langt ifra. Vi ante ikke hva vi gikk til. Vi hadde giftet oss nyttårsaften. Ingenting lå til rette for familieforøkelse så snart. Men bryllup måtte det bli siden det var vanskelig å holde seg "ren", og det var det aller viktigste i vår kristne oppdragelse! Så fikk det ikke hjelpe at ingenting annet var på plass.

 

Jeg hadde menustrasjon en gang etter bryllupet. Neste måned kom ingen blødning. I stedet viste det seg at et barn var veldig ivrig etter å komme til oss. Nå var vi altså på plass i leid leilighet som fulgte med jobben som vaktmester på folkehøgskolen med mange bygninger og stort uteområde. Et fint sted for et barn å vokse opp.

På Fagernes var det ikke svangerskapskurs så ofte, men vi var heldige. Bare noen uker etter at vi flytta dit begynte et kurs som skulle vare i fem uker. Det passa akkurat med tida jeg hadde igjen av svangerskapet. Det var ikke en selvfølge at far var med på svangerskapskurs og fødsel den gang. Men mine barns far ville være med.

Jeg så at mange av de andre blivende mødrene hadde mye større mage enn jeg, selv om de var kommet kortere i svangerskapet. Men jeg var ikke bekymret. Babyen kom nok til å vokse mye disse siste ukene.

Nå stod vi og venta på bussen hjem. Vi hadde sett en film om hvordan fostervannet plutselig fossa ut mellom beina på ei dame mens hun drev og vaska golvet. Sånn var det altså alt starta. Jeg skulle nok merke når fødselen kom i gang! Men selv om magen ikke var så veldig stor enda, så måtte den presse på blæra, tenkte jeg. For der jeg stod og venta på bussen, klarte jeg ikke holde meg ordentlig. Jeg var gått lekk!

Jeg prøvde å presse beina sammen og ble stående og holde meg fast i stanga fremst i bussen. Jeg ville ikke væte ut et sete. Det fortsatte å lekke etter at vi kom hjem. Jeg gikk på do, men det hjalp ikke. Hva var det som skjedde? Vondt begynte det å gjøre også.

De hadde ikke sagt noe på svangerskapskurset om at babyen kunne komme før termin. Jeg ville ikke tenke på det. Ikke hadde vi utstyr til en baby enda heller! Det skulle vi få og arve når det nærma seg. Men det var jo over en måned til det. Jeg gikk inn i en slags fornektelse. Kroppen min var ikke klar, hodet mitt var ikke klart. Nei, det var nok bare urinlekkasje. Det hadde jeg hørt om. På filmen de viste på kurset, fossa jo fostervannet ut med et plask.

Mannen min klarte å forstå hva som skjedde. Han fikk rektor på skolen til å kjøre oss til legen på Fagernes der det var legevakt den kvelden. Jeg satt på en stabel med håndklær i rektor sin bil. En mannlig lege undersøkte meg. Det var ingen tvil, her var det fødsel på gang. Og babyen var liten, den måtte mest sannsynlig ligge i kuvøse den første tida. Fødestua på Fagernes var ikke utstyrt med kuvøse. Det var best at jeg ble sendt til sykehuset på Lillehammer.

 

Transporten til Lillehammer foregikk i sykebil med blålys. Det tok nærmere to timer. Jeg lå der og kjente at det begynte å gjøre vondt. Men alt var så uvirkelig. Var det faktisk mulig at babyen vår kom nå? Jeg hadde jo ikke fått forberedt meg! Jeg trodde jeg skulle lære så mye om fødselsforberedelse på svangerskapskurset, og her lå jeg etter bare en eneste kurskveld og ingenting var slik de hadde sagt der.

 

På fødeavdelingen på Lillehammer hørte jeg for første gang ordet "prematur". Vi kom fram seint på kvelden, men ble godt mottatt i det splitter nye sykehuset. I femtida om morgenen, 11. sptember 1975 ble ei bittelita jente pakka inn i grønt operasjonspapir lagt på magen min. Går det an å bli så forelska ved første blikk?

Hun var lita. 45 cm og 1870 gram. Fem uker er ikke veldig mye for tidlig, har jeg lært siden. Hvorfor hun var så lita, ble det ikke snakka så mye om. Hun lå i kuvøse til hun var 2,5 kilo og kunne suge selv. Det tok litt over en måned. 

Jeg fikk bli på sykehuset sammen med henne i 14 dager. Vi nybakte mødre ble behandla som dronninger av oversøster Marie. Siden foreldrene mine bodde ikke langt fra sykehuset, kunne jeg bo hos dem resten av tida hun måtte være innlagt.  

 Agnes har vært frisk og sprek, ivrig og energisk i 50 år nå. For en gave! 

Bak Bestemor Anna og Oldemor Anna. Foran mamma Jorun og Agnes ca 9 mndr.

Da jeg var 26 var jeg blitt trebarnsmor.

Det er mye snakk om planlegging for barn nå for tida. Hus og hjem og karriære må være på plass. Vi planla ikke så mye. Men behandlingen jeg fikk på fødeavdelingen på Lillehammer glemmer jeg ikke. To år senere kom lillesøster til verden på samme sykehus. Samme oversøster og samme flotte oppvartning av nybakte mødre. Da gutten kom i 1981 hadde vi flyttet til Bergen. Oppholdet på Haukeland ble kort og slitsomt. Vi lå seks nybakte mødre på et rom beregnet for fire. Det var et sjokk! Jeg ville bare hjem. Og særlig bedre er det visst ikke blitt, selv med flott nybygg. 

Fødsels- og barselomsorgen må bli bedre! Det hjelper ikke å mase om at unge kvinner skal føde flere barn når fødeavdelinger legges ned, jordmødrene ikke har tid og fødende og barselkvinner blir overlatt til seg selv! Det er snart valg. Hvilket parti har fødselsomsorg på programmet?

Barnefaren og jeg skilte lag etter tretten år sammen. Det "kristelige" presset om å leve "rent" før man er gift, er ikke det beste grunnlaget for et livslangt samliv. Livet har hatt mange utfordrende krumspring. Men for en velsignelse barna alltid har vært og er! Barnebarn har de også gitt oss. Jeg er så takknemlig.

Det gikk som det måtte gå, jeg fant meg en bergenser og ble boende her vest. Tor og jeg kunne feire at vi har vært gift i 32 år i august.

I 50 årsgave får Agnes Bolsøybunad fra Romsdalen, det er der slekten på min side kommer fra. Jeg har brodert bunaden og Bunadsbutikken på Os har stått for skreddersømmen. Skjorta har vi kjøpt ferdig brodert. 

Agnes prøver bunaden sin. Er hun ikke fin?

Jeg skal skrive mer om broderiprossessen senere. Agnes er altså storesøster til Renate som giftet seg i august, og som jeg skrev om i forrige innlegg. 

 

 

UTENDØRS VIELSE PÅ MOLDEGÅRD

Min yngste datter, Renate, giftet seg på lørdag. Hun fant drømmemannen Halvor. De har bodd med sine tilsammen fem barn i flere år. Det har gått så bra at de ville gjøre det offesielt. Halvor og Renate elsker hverandre. De ville bli rette ektefolk. 

Vi fikk innbydelse til bryllup.

Bryllup på Moldegård 16.august, stod det i innbydelsen. Flotte Moldegård ligger på Os i Bjørnafjorden der paret bor.  Moldegård ligger vakkert til med utsikt over fjorden. 

Brudepar med familie og venner skulle dekke bord og pynte festsalen i stilige Stallmestergården. Jeg fikk det ærefulle oppdrag å lage brudebuketten! 

Da vi kom fredag fikk vi tildelt en hel leilighet hvor vi kunne trekke oss tilbake når det passet oss. 

En flott, klassisk, engelsk sportsbil, MG. Brudgommen har engelske aner.

Da vi ruslet opp fra leiligheten i det hvite huset på bildet lørdag, stod denne stilige bilen og ventet på brudeparet. Nedenfor holdt innleid hjelp på å stelle til velkomstdrinker til gjestene.

Vielsen skulle foregå utendørs. Et dristig valg på Vestlandet i august. Det var en del skyer først på dagen, men det lettet og ble sol og fint under vielsen.

Presten er ankommet med prestekjolen under armen. Her planlegger han inngangsprosesjonen med Erling Aabrekk, brudens svoger, som skal spille fiolin.

 

Da klokken nærmet seg 14, ble vi geleidet langs en sti i den deilige parken, ned til et lite basseng med vannliljer. Foran oss så vi et stort tre med en gammel trapp. Trappen tilhørte en gang et hus eid av statsminister Mowinchel. Huset er borte, men trappen består og dette stedet er vigslet og brukes mye vielser. 

Brudeparet ankom vielsesstedet standsmessig. 

 

Erling Aabrekk på fiolin. Brudgommens far i forgrunnen.

 

Erling fikk tegn til at brudeparet var klare. Han spilte Canon i D dur, Pachelbel

Brudeparet kom gående hånd i hånd ned trappen.

 

 

Begge svarte "Ja" høyt og tydelig.

Presten erklærer dem for rette ektefolk.

Det var en vakker vielse. Solen brøt gjennom skydekket og skinte på dem, noe presten bemerket. Brudgommens 97 år gamle, engelskfødte farmor kom med en rørende hilsen. Og plutselig kom det gående en rekke mennesker som stilte seg opp foran trappen og begynte å synge "Oh happy day!" Det viste seg å være store deler av gospelkoret bruden synger i som kom som en overraskelse på brudgommen. Det var fantastisk!

Mens brudeparet kjørte til Stallmestergården i sin staselige bil, ruslet vi tilbake gjennom parken mens koret sang "All you need is love". 

De nygifte setter seg i bilen for å kjøre  til fest og feiring.

 

Noen har pyntet bilen med skilt og skrammel som skikken tilsier.

 

 

 

 

 

Programmet for festen.

Stallmestergården

Først var det velkomstdrinker og hageparty. Skyene forsvant og stemningen var god.

Inne var bordene dekket til vel 40 gjester. Eføy på servietter og som bordpynt i tillegg til beskjedne blomsterdekorasjoner og bordkort av små steiner.

Brudebuketten var enkelt satt sammen av roser, nelliker og røsslyng.

 

 

Brudeparet har inntatt sine plasser ved bordet.

Da alle gjestene hadde funnet plassene sine, kunne middagen begynne. Hummer til forrett og hjort til hovedrett. Det var også sørget for alternativer til oss som ikke kan spise skalldyr.

Vi hadde funnet en gammel kasset fra 1982. Den passet perfekt til anledningen: "Fins der en liten gutt som vil leke med en liten pike?" sang Renate fem år gammel. Den ble godt mottatt av feststemte gjester. Og så kom brudgommens foreldre med en vakker tale og dikt. Det gikk slag i slag. Mange talentfulle og begavede mennesker som bidro til å gjøre festen perfekt med veksling mellom humor,alvor og musikalske innslag. Brudgommen slo til med selvskrevet dikt og bruden sang en kjærlighetssang på fransk til sin elskede! 

Bryllupskakespising på tradisjonelt vis.

 

Bryllupskake var det selvfølgelig, og utallige andre kaker som tradisjonen er i vår familie. Vi elsker kaker!

Tor og jeg trakk oss stille tilbake før festen kom til punktet "slagsmål og tobakk". Jeg tror alle kom helskinnet fra feiringen. Og alle var enige om at det var en fantastisk feiring av to flotte mennesker som fortjener hverandre. 

Etter en kort bryllupsreise er det hjem til denne fine flokken.

Fem flotte tenåringer. Eldsteman fylte 19 dagen etter bryllupet, yngstemann blir 13 senere i måneden.

 For en herlig familie! Takk for festen! Vi elsker dere alle! Lykke til videre hele gjengen!

FESTSPILLUTSTILLINGEN 2025

 

Bergen Kunsthall sett fra Festplassen. Lille Lungegårdsvann t.v. med Kode 4 Lysverket og toppen av Grieghallen.

Festspillene i Bergen er slutt for flere uker siden allerede. Denne tiden går så fort. Men utstillingen i Bergen Kunsthall kan ses helt til 17.august. Bergen Kunsthall  ligger i Rasmus Meyers allé. Der finner du også kunstgalleriene KODE med Lysversbygget og Rasmus Meyers samlinger. Mye spennende å se her.

 

 

Festspillkunstner i år er Tori Wrånes

 

I det vi kommer inn i midtsalen blir vi møtt av tepper på gulv og vegger. Farger og mønstre får oss til å føle at vi befinner oss under vann. Alle lyder er dempet. Midt på gulvet ligger en hund og en katt med en felles, lang hale. Mystisk og spennende. Hva mer kan vi vente oss her?

 Salene er skilt fra hverandre med buede åpninger.

 I salen til venstre ligger et merkelig par en del større enn vanlig menneskestørrelse.

Dette paret er sammenbundet gjennom en slags fløyte i munnene. Stemningen er trolsk. 

Bak paret ligger en hodeløs skapning med fire armer. Har den kommet ut av denne tuten som synes å avslutte forbindelsen mellom de to skikkelsene? Har de sammen skapt denne babyen?

 I den store salen er følelsen av at vi befinne oss under vann like sterk. Et mystisk par synes å sveve i vannskorpa.

 

En svaneliknende figur ser ut til å henge fast i de to. Salen er ellers fylt med former med skjell og ei stor åre stikker inn gjennom veggen fra midtsalen.

 

Men hva er dette mystiske hullet i veggen med ei skinne som løper langs alle veggene i rommet?

 Jo det er selvfølgelig ei mus på elsparkesykkel!

Jeg liker ikke å tolke og forklare og forstå kunst. Jeg vil være åpen og undrende. Kunst skal oppleves og føles etter min mening.  

Dette var en liten titt inn i en mystisk verden. Anbefales!