NASJONALMUSEET ÅPNER

 Endelig åpner Nasjonalmuseet !

 

Nasjonalmuseet for kunst er et norsk statlig museum etablert i 2003 gjennom sammenslåingen av Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet og Riksutstillinger. Nasjonalmuseet samler og tar vare på, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design. Samlingen inneholder nærmere 400 000 verk.(Wickipedia)

Vi har vært så heldige å få billetter til åpningen på lørdag. 

 Fordi det er en samling av flere museer og gallerier, vil det bli veldig mye forskjellig å se. Vi får ikke med oss alt på ett besøk. Selve bygget er jo også veldig omdiskutert.

Siden dette også er et nasjonalgalleri og museum for samtidskunst, har kuratorer vært på rundtur i Norge for å velge ut kunstnere og verk som skal vises ved åpningen og hele sommeren. Utstillingen går under navnet Jeg kaller det kunst. Blant de utvalgte er  Alt går bra og deres verk Den Norske Idealstaten som jeg har skrevet om på bloggen før og som en del av dere har engasjert dere i. ( Trykk på Alt går bra og bla nedover, så finner dere mange av våpenskoldene som stilles ut).

Jeg regner med at det må bli flere turer til Nasjonalmuseet i tiden som kommer. Jeg har vært på det gamle Nasjonalgalleriet mange ganger fra tidlig ungdom. På lørdag er vi mest interessert i å se Alt Går Bra sin utstilling, fordi denne kunstgruppen består av min datter og svigersønn.

Alt går bra har i lengre tid reist rundt til landets kunstforeninger med våpenskjold. Fra 17. juni vil det også bli mulig å se en del av dem i Alt går bra lokale i Strandgaten i Bergen.

Jeg kommer nok til å ta en hel del bilder og dele med dere etterhvert her, både av huset og forskjellige utstillinger. 

Tekstilkunstneren Borgny Svalastog som jeg skrev om på bloggen i fjor er også representert sammen med en del andre jeg kjenner, så jeg vil konsentrere meg om samtidskunsten denne gangen.

 Jeg er dessuten spent på å se skulpturen Moren som har dukket opp utenfor Munchmuseet siden sist.

DEN MYSTISKE ROBÅTEN

 

 I Kunstgarasjen i Bergen vises et vrak av en gammel robåt fram som en kunstgjenstand. 

Det er Marianne Heske som har gjort om båtvraket til kunst. Hun påstår at båten har tilhørt filosofen Ludwig Wittgenstein som brukte den mens han bodde i Luster i Sogn i mellomkrigstiden.

 

 

 Båten er vakker i all sin skrøpelighet. Avskallet maling og sprukne planker kan være vakkert. Og det kan vekke følelser og minner.

Bergen er det eneste stedet i Norge der båten vises. Den har allerede vært vist i Frankfurt. Etterpå skal den til Berlin, Aten, Venezia og Paris.

Er det virkelig Wittgensteins båt vi ser? Og hva gjør et båtvrak til kunst? Kunst blir til i samhandling med tilskueren. 

Jeg hadde en stor opplevelse der i kunstgalleriet. Etterpå gikk jeg hjem og skrev ned et minne om en tur jeg hadde i en gammel robåt for lenge, lenge siden:

BESTEFARS ROBÅT

 Lukten av sjø, lyden av bølger, spenningen og forventningen,-  seksti år gamle minner dukker opp ved synet av den gamle båten i utstillingssalen på galleriet:

Det var gråvær, i dag kunne det skje. I solskinn bet ikke fisken.

Bestefar tok på seg den svarte hatten, vi skulle ut og fiske. Vi gravde etter makk i kanten av potetåkeren. Makken buktet seg og ville komme unna. Vi holdt den hardt i klypa og la en etter en i en boks med litt jord og bar dem ned sjøveien til naustet. Færingen lå på land. Bestefar begynte å dytte den store robåten ned mot sjøen. Alle ungene drog ivrig i framskuten, glei på våt tang, men var snare til å reise seg igjen. Stokkene i båtstøa var våte og båten glei ut og la seg fint til rette på vatnet mens bestefar holdt i fortøyningstauet. Ungene kaptes om å komme først oppi båten og finne seg plasser på toftene. Bestefar vasset uti og skjøv fra, og så var vi på båttur!

Det klare vatnet lå under oss. Vi kunne ta på det, lukte det, det var mjukt og bløtt, og det rant vekk mellom fingrene våre, men det bar oss. Der, nede på den lyse sandbunnen, så vi sjøstjerner, skjell og krabber.

Under tiljene piplet det vatn inn i kjølen på båten. Bestefar auste ut vatnet med ausekaret. Etter ei stund var båten trotnet såpass at det sluttet og komme inn vatn. Det føltes tryggere.

Lenger ute var det djupere. Vatnet ble mørkt, og vi var på sjøen. Vi så mot Veøya, den hellige øya som en gang hadde hatt sju kirker. Nå var det bare ei kirke igjen. Presten der og rorkarene hans hadde druknet da båten gikk ned på vei til ei kirke på den andre sida av fjorden en uværsdag for mange år siden. Det var før det kom bilvei. Da foregikk all ferdsel på fjorden. I dag var det ikke andre båter å se.

Bestefar tok sikte i land og rodde. Vi skulle til fiskeplassen. Ungene fikk prøve å ro hver sin gang. Vi var forsiktige når vi byttet plass. Båten måtte ikke begynne å rugge for mye. Årene var tunge og festet med hamleband. Vi skulle ikke skyve årene langt ned i vatnet, da kom vi ingen vei. Bestefar viste. Etter noen åretak var det en annens tur. Men vi hadde rodd. Alle hadde rodd, hver sin gang.

Her prøver vi, sa bestefar, og gjorde snøret i stand. Først var det å tre makken på angelen og slippe den over ripa. Så var det å legge snøret over trerullen som satt fast på ripa. Etter et stykke med blankt fiskesnøre, kom loddet, en tung stein som var bundet fast i snøret for å holde det nede. Bestefar slapp loddet forsiktig ned i vatnet så det ikke skulle plaske og skremme vekk fisken. Så rant hampsnøret i andre enden av loddet ut over trerullen. Når det sluttet å renne ut, hadde det nådd bunnen. Vi drog opp igjen så langt armene rakk, to og tre ganger. Så var det å rykke i snøret for å lokke til seg fisken. Rykke inn og slippe ut, rykke inn og slippe ut. Vil du ikke ha denne feite fine makken? Se på den! Den skal vel smake.

Det spruta vatn fra det våte snøret vi drog inn. Den som satt og fisket hadde et oljelerret over knærne for ikke å bli våt.

Det nappet i snøret. Det var tungt. Men var det liv? Spreller det? Nei, der slapp det. Eller det satt fast. Bestefar måtte ta tak og dra snøret opp. Fangsten var en klase med glinsende tang. Vekk med det. Men der fór makken med det samme. Ny makk ble tredd på angelen. Så var det uti igjen med snøret. Rykk og slipp. Rykk og slipp. Nei, det var visst ingen fisk her i dag.

Vi har drevet innover. Vi får ro litt lenger ut igjen, bestemte bestefar. Han rodde til en sikrere fiskeplass nærmere Hangholmen. I gamle dager hengte de forbrytere i en galge her sånn at de døde. Det var derfor holmen hadde fått dette navnet. Her hang mordere og tjuver til spott og spe og advarsel. Alle som rodde forbi så stakkaren som hang der.  Gjør deg ikke til tjuv og kjeltring, da går det deg ille!

 Da vi la oss til ro igjen, fikk jeg prøve meg med snøret. Men var det ikke en rar følelse i snøret med en gang jeg hadde sluppet det ut? Det var som om noen dro i det. Jeg prøvde å dra det litt inn. Det var absolutt motstand. Og det var liv i motstanden! Jeg har napp! Bestefar, kan du kjenne om jeg har napp? Javisst har du napp, jente, sa bestefar da han hadde kjent på snøret. Dra inn, nå. Dra bestemt, men forsiktig inn så du ikke mister den. 

Det er tungt!

Ja, kom igjen, dette greier du.

Oi, ropte de andre ungene. De hang over ripa og kikka ned i vatnet der snøret hang ned. Du har fisk! En sværing! De kunne se den svømme fram og tilbake under overflata. Den prøvde å komme seg fri.

Bestefar, hjelp!

Bestefar fant fram kleppen. Han drog i snøret med ene handa og holdt kleppen klar med den andre. Der reiste han seg og hogg kleppen i fisken i det samme den brøt vannskorpa.

Fisken deiste ned i bunnen av båten og ble liggende og sprelle. Bestefar slo den hardt i hodet med kleppen. Ungene var stille et øyeblikk, bare stirret på fisken.

En fin kroppung, sa bestefar. Dette blir middag!

Han fiklet litt for å få ut angelen som fisken hadde svelget. Så brakk han nakken på fisken så gjellene gapte og blodet rant. Han slengte den døde fisken i bøtta vi hadde tatt med i håp om fangst. Fisken fortsatte å sprelle. Ungene skvatt og hylte.

Hvordan kunne den fortsette å sprelle når den var død?

Er den levende? Har den vondt?

Nei, den er død og kjenner ingenting. Det er bare rykninger.

Vi må ha et par til skal det bli full middag, mente bestefar. Alle fikk prøve fiskelykken. Etter mange forsøk fikk Kristin en lyr og Magnar fikk hyse. Asbjørg og Toralf fikk hver sin vesle kroppung.

Bestefar bestemte at det fikk være nok for i dag.

Fiskesnøret ble dratt opp og årene kom på plass i hamlebanda igjen. Bestefar tok sikte på naustet på Nesjegjerdet og rodde. I bøtta rykket det til en og annen gang fremdeles.

Bestemor, tante og onkel, mor og far og småungene ventet på oss. Potetene var skrelt.

Her kom middagen og glade unger!

 

 

KONFIRMASJON

 

Mai byr på mange muligheter til å ikle seg bunad. Jeg har tidligere skrevet her på bloggen om at jeg har brodert bunad til barnebarnet som skulle stå konfirmant i vår. Endelig kom dagen.

14. mai var det stor fest og feiring av Ivrine. Her står hun i sin nye Gudbrandsdalen Festbunad sammen med meg. Jeg har på meg rekonstruert 1700-tallsbunad fra Gudbrandsdalen. Den kan brukes med jakke, eller bare skjorte og vest.

Men her handler det om konfirmanten. 

Ivrine var så flott, stolt og glad! Her er hun fotografert i Os kirke etter gudstjenesten. Etterpå var det fest.

Konfirmanten hadde selv bestemt hvordan bordet skulle pyntes. Hestejente, som hun er, har hun i mange år samlet på Schleich-hester. Disse har hun nå vokst fra, men hun fant ut at hun ville pynte bordet med dem, så alle gjestene fikk hver sin hest. De fine hjerteserviettene er det også Ivrine som har brettet.

Konfirmantens mor, min datter, Renate, har samme bunad som Ivrine. Renate sin bunad ble for tretti år siden brodert av min mor, Anna. Her avsløyfer mor og datter kaken de har bakt og pyntet sammen.

Jeg laget en fotobok til konfirmanten. Den inneholder bilder av hele prossessen fra vi var på Husfliden på Lillehammer og kjøpte stoff, garn og mønster, til den siste prøvingen av bunaden hos Bunadsbutikken på Os i Bjørnafjorden.

En bunad er dyr. Mange ville være med og spleise. Skorte, sko, sølv, veskelås osv. er gaver fra slekt og gjester. Konfirmanten er storfornøyd med dagen! Besta er storfonøyd med konfirmanten!

SKAL DET VÆRE EN SPASERDRAKT?

 Hva har man ikke i sine gjemmer? Hjemmets moteblad fra 1924!

Skal det være en spaserdrakt nå til våren? Et alternativ til bunad kanskje? Er de ikke fine?

FABELAKTIG FERIE

Etter en mørk og tung vinter med korona trengte vi en ferie. Det ble en forskuttert påskeferie. Og det var ikke dumt. 

Vi dro en ettermiddag fra Bergen til idylliske Lærdalsøren Hotell.

 

Neste dag kom vi fram til denne idylliske hytta i fjellet i nærheten av Hundorp i Gudbrandsdalen. Vi var så heldige å få låne den av kusine Haldis og mannen Svein. For en herlighet! Reneste eventyrslottet  med gress og trollkjerring på taket og solid skigard rundt.

Her kunne vi ta på oss skiene rett utenfor skigarden og gå til nypreparerte løyper i vakker natur. Fint vær og passe mye snø. Lys i øynene og i sjelen.

 

Til og med jeg våget meg ut på skitur.

Også solnedgangen viste seg fram for oss:

Nede i bygda Sør-Fron ventet flere opplevelser. 

Ved gården Sygard Grytting står skulpturene "Flokk" av Gitte Dæhlin. 

 Tor blir liten i forhold til disse skapningene.

 

 

 

 

 

 

 

 

 Som navnet sier er det en hel flokk som står der på jordet og ser seg omkring i dalen.

I Sør-Fron har de også en spesiell kirke fra 1700-tallet. Den er åttekantet. 

 Vi var der en mandag utenfor sesongen, men støtte på en velvillig kirketjener som ga oss en spesialomvisning i den vakre kirken.

 

Som om ikke alt dette var nok, fikk vi en spesiell tur hjem til Bergen. En halo , en ring rundt sola, fulgte oss det meste av veien. Helt spesielt ble det over den snødekte Hardangervidda.

God palmehelg alle sammen!

TID FOR BRYLLUP?

Det er vår. Pandemien er på retur. Samfunnet er åpnet. Jeg tror det er mange som planlegger bryllup denne sommeren.

Ivrine 14 år viser Haldis sin brudekjole fra 1979

 

Jeg begynte bloggen som en "brudeblogg" som del av et kunstprosjekt jeg hadde om det å stå brud. Jeg har vist bilder av mange bruder på bloggen opp igjennom årene.

I den forbindelse samlet jeg på brudebilder og bryllupshistorier. Som et pluss til det er jeg blitt spurt om å ta vare på en del gamle brudekjoler. Det har jeg sagt ja til.

Over ser dere siste tilskudd av brudekjoler jeg "passer på". Barnebarnet mitt, som er konfirmant til våren, ville gjerne være mannekeng. Hun er vokst meg over hodet, men er superslank, så hun gikk rett inn i kjolen som ble brukt i 1979. Den gang var høy hals, høyt liv og lange ermer på mote. Brudekjolene skulle være tekkelige og romantiske.

Jeg har også denne brudens mors brudekjole i mine gjemmer. Det har jeg skrevet om her.

Ivrine 14 i Hjørdis sin brudekjole fra 1941

Her poserer barnebarnet i samme brudekjole. Den var sydd og båret av bruden i 1941. Stoffet er veldig tynt. Bruden var slank, høyreist og flott! Smal silhuett, markert liv, smalt, fotsidt skjørt, lange ermer og tett med trekte knapper bak var mote.

Samme dame sydde brudekjolen til sin tilkommende manns søster året før. Den er ikke så veldig forskjellig, stoffet er ganske likt. Denne har knapper foran. Bruden var ganske liten og nett. Denne kjolen skrev jeg om i Brudekjolemysteriet. Brudekjolen til Gunvor som jeg skriver om her, er enda ikke dukket opp.

Ivrine 14 år i Ester sin brudekjole fra 1940

Hvordan ser årets brud ut, tro? 

I følge brudemoter 2022 kan årets brud velge og vrake, men det kan gjerne være klassisk og vide skjørt. Og bruden trenger slett ikke tenke på at kjolen skal være "tekkelig", den kan godt vise både bare skuldre og bar rygg. Og det er mye mer blonder å se på mange brudekoler nå enn det var på disse jeg viser i dag.

Lykke til til alle som planlegger bryllup!

 

GRATULERER MED KVINNEDAGEN!

 

Foto: Even Rønningstad

Husk at alle mennesker er født av kvinner. Uten kvinner stopper verden!

KUNSTNEREN JAN GROTH

 Kunstneren Jan Groth er død. Han levde i 83 år og utrettet mye i kunstverdenen både her i landet og rundt om i verden.  

 I 2017 var han festspillutstiller under Festspillene i Bergen og jeg blogget om den utstillingen. Her er et lite tilbakeblikk:

Her ser vi han får klem av dronning Sonja som kom for å åpne utstillingen.

 Først fikk dronningen og prominente gjester en egen omvisning i utstillingen.

Etterpå slapp vi vanlige publikummere til. Ved slike åpninger er det alltid masse folk som vil se og bli sett, så jeg kom tilbake en annen dag for å se nærmere på kunsten og fotografere.

Jan Groth var kjent for sin spesielle og levende strek. Her i form av et vevd teppe. 

Han er veldig kjent for tekstilene sine. Min bloggvenninne Ingun med bloggen Kleppanova har blogget om dette. Verd å lese!

Han tegnet også sine vare, uttrykksfulle streker  rett på veggene i Kunsthallen.

Nærbilde av Jan Groths strek på veggen i Bergen Kunsthall under Festspillutstillingen 2017.

 

Streker på papir bak glass.

Her har strekene hoppet ned fra veggen og materialisert seg i tredimensjonal form.

Takk for din følsomme og vakre strek, Jan Groth. Takk for kunsten!

EN VELDIG SØRGELIG OG RØRENDE HISTORIE

 

Blåmeis. Foto: Eli Brager, Flickr.com CC BY-NC-ND 2.

Vi har besøk av veldig mange vakre fugler på fuglebrettet og i hagen. Flere vakre blåmeiser har vært trofaste gjester i hele vinter. Men i går skjedde noe veldig trist og rørende.

Det satt en blåmeis på rekkverket utenfor hagedøren med ryggen mot matfatet og kikket liksom inn på meg. Jeg hadde hørt et lite dunk tidligere, men tenkte ikke mer over det.

"Hei, lille venn! Sitter du der?" sa jeg da jeg så den lille fuglen. Så la jeg merke til at den så liksom ned foran seg. Jeg gikk nærmere vinduet i døren. Der, rett nedenfor hagedøren lå det en blåmeis på ryggen med føttene trukket opp under seg. 

"Å, nei!" tenkte jeg og ropte på mannen i huset som satt på hjemmekontoret. Han hentet litt papir og løftet den skadde fuglen opp. Vi så at den hadde blod på nebbet. Vi bestemte oss for å ta den inn for å se om det var liv i den. Vi ville ikke at den skulle bli mat for kattene som lusker i hagen. Det rørende var at fru Blåmeis stadig kom tilbake for å se etter maken sin.

Men tiden gikk og fuglen rørte ikke på seg. Den reagerte ikke da jeg skvettet litt vann på den heller. Vi måtte innse at det ikke var noe håp for den.

Dermed ble det en liten begravelse her i går for å feire den vakre fuglens liv og sørge sammen med maken. Vi fant et fint sted i hagen og spadde opp en liten grav.

Mannen i huset spikret et kors. Og vi fant en passende salme som vi spilte av så enken også kunne høre den. Litle fuglen framført av en pur ung Arve Moen Bergset.

Minneord over en blåmeis:

Kjære lille, skjønne Meisemann. Takk for all glede du har gitt oss med ditt blotte nærvær i hagen vår! Takk for at du valgte å besøke akkurat oss! Og unnskyld at vinduet vårt kunne se ut som en åpning du kunne fly gjennom! Du fikk en ond og brå død og det er vi lei oss for! Kona di sørger over deg. Det gjør vi også. Vi minnes deg med kjærlighet og vil huske deg lenge. Hvil i fred!